«Jeg vokste opp med tre eldre brødre, og var en 'attpåklatt' og nok litt bortskjemt, men på en positiv måte. Det var 12 år mellom meg og den yngste broren min. De var nesten ferdig oppdratt da jeg kom til verden.
Stort sett bodde vi alle i et hus. Det var ikke noe stort hus vi bodde i. Det var kun stue, kjøkken og ett soverom. To av brødrene mine bodde hjemme, mens en tredje allerede hadde flyttet ut da jeg ble født. Da jeg var mellom 10 og 12 år flyttet brødrene mine ut.
Svigerinnene mine vasket gulv og lagde mat. Vi hjalp hverandre. Det var naturlig den gangen at det var mange som bodde sammen, så det tenkte jeg ikke noe særlig over. Husker at noen ganger når jeg kom litt sent hjem, så var senga mi opptatt og da måtte jeg bare finne en annen plass å sove. En av brødrene mine hadde to unger. Det hendte også at det kom uforutsette gjester. Det hendte aldri at noen ble avvist. Det var slik at så lenge det var plass på gulvet, så var det sengeplass. Det heter jo at der det er hjerterom er det husrom, og det stemte i vårt tilfelle.
Foreldrene mine jobbet med handel og solgte alt fra trådsneller til takrenner. De drev også med antikhandel. Brødrene mine drev både med blikkenslagervirksomhet og med antikk. De jobbet både med pappa og alene. De hadde lastebil med sitt mobile verksted der de hadde all slags verktøy. De hadde hver sin bil.
Jeg hadde lite plikter hjemme og jeg slapp nok unna til jeg var i 14 års alderen. Da ble mamma syk. Jeg måtte overta som husmora i huset, og jeg måtte lære å vaske klær og å lage mat. Jeg husker godt at jeg brente pølsene. Mamma døde da jeg var 16 år, og da måtte jeg stå på egne ben. Brødrene mine hadde flyttet og bodde ikke lenger hjemme.
Vi flyttet mye da jeg var barn. Jeg er jo født på Dal. Da jeg var 8 år, solgte pappa huset i Dal og kjøpte ett i Trøgstad. Da jeg var 10 år flyttet vi til Bø i Telemark, etter dette flyttet vi til Sverige.
Far min kjøpte også en gang en tomt i Elverum, men vi bodde aldri der. Vi bodde i en periode i Våler etter at vi kom fra Sverige. Da jeg var 14 år flyttet vi til Kjellmyra. Da var allerede mor syk. Først visste de ikke hva som feilte henne, men de oppdaget etter hvert at hun hadde kreft. Etter at hun døde, fikk jeg jobb i Globusfabrikken. Jeg likte ikke den jobben. Den var ensformig og monoton. Alt skjedde etter faste klokkeslett. Det passet ikke meg.
I barndommen var jeg mye hos mine besteforeldre på min fars side. De hadde hester. Mors foreldre døde tidlig. Søskenbarn så vi mye til, ofte mange ganger i uka og vi besøkte hverandre ofte.
Jeg hadde et nært forhold til foreldrene mine. Jeg var nok på mange måter ei guttejente. Jeg var med faren min og brødrene mine på fisketurer. Jeg var vel med på det meste og far tok meg alltid med.
Mor lærte meg å lage mat. Vi kokte mye mat med grønnsaker. Vi kokte fisk. Mor lagde mye mat med byggryn. Mor kokte også kraft fra torskehoder. Husker også at mor åt noe som var inne i torskehodene, noe fett, tror jeg. Spekesild brukte vi også mye av. Mor lagde heimelaga sursild. Selv om begge mine foreldre var av taterslekt så var de oppvokst med at de hadde egne hus.
Pappa var fra Furua og mor kom fra Trøndelag. Far og mor bodde i Stjørdalen i 23 år. Etter det, flyttet de sørover. De ville prøve noe nytt. Fra barndommen husker jeg somrene best. Turene på Vestlandet og på Sørlandet. Om sommeren var vi ofte på fjellet og handlet med folk på setrene. Far min handlet med tran og han kunne handle til seg bukser, som han solgte videre. Jeg husker at jeg ofte ble vekket av far som serverte ørret med rømme. Han brukte både sur og søt rømme. Jeg likte den søte best. Han stod opp tidlig og dro for å fiske før jeg våknet. Far lagde også «kølbuller», det er tjukke pannekaker med flesk i. Det er egentlig tømmerhuggermat, men vi var veldig glade i det. Det var helt greit for mor at han lagde denne maten. Vanligvis var det hun som sørget for alle måltider.
Når det gjaldt leker så kan jeg huske at vi hoppa og spratt mye. Vi slo stiften, sparka ball, vippa pinne og vi hoppa på hoppestokk. Hvis vi var flere så gikk det mye i stikkball. Dette var leker vi drev med til daglig. Vi lekte med andre unger, og hvis det ikke var andre unger, så lekte vi med de voksne.
Jeg husker at jeg i Våler hadde en venninne blant bøndene. Vi var jo litt redd for de fastboende, eller vi var vel redde hverandre. Her var det et naturlig skille. Vi var annerledes, og alt som er annerledes er skremmende for folk. Også bygdefolket var annerledes, og hvorfor skulle nå de komme til et hus som var fullt av tatere? Vi var jo også veldig høgmælte og det var nok litt skremmende.
På bygdene var det også folk som var vennlige og ikke hadde fordommer. Min venninne kom fra et slikt hjem. Vi ble kjent på skoleveien ettersom vi bodde like ved hverandre. Jeg var veldig glad i å synge og å spille. På kveldene satt jeg ofte med gitaren på trappa og sang. Da kom hun ofte ut for å høre på meg. Da var jeg veldig kry, for jeg hadde publikum.
Til tross for vanskeligheter og fattigdom så hadde jeg en god barndom. Vi hadde mye angst på grunn av myndighetene var ute etter å ta barna fra taterne. I den verste perioden var jeg ofte igjen på en bondegård hver gang mor og far dro for å selge antikviteter. Da kunne jeg være på gården i 2-3 uker. Jeg fikk mitt eget rom der, og jeg husker at kona på gården hadde hermetiske kjøttkaker og at hun bakte deilig hvitt brød. Til tross for dette, var det med sorg i hjertet at jeg så foreldrene mine reiste. Jeg var veldig trist og satt igjen med en klump i halsen. Jeg var veldig sår. Det er rart med blodsbåndet. Foreldrene mine sa at det ikke var bra å ha barn med langs veien. Hadde noen truffet dem langs veien med et barn, så hadde de tatt ungen.
Jeg husker at i slekta vår var det ei jente som jeg var tante til. Da hun var fire år, ble hun tatt av misjonen. Jeg var da 12 år. Hun ble tatt da de bodde i telt. Misjonen kom og hentet henne. Etter dette ble hun helt borte. Hun var 40 år før hun fant tilbake. Vi sendte henne pakker. Hun fikk pakkene, men hun fikk aldri vite hvem pakkene kom fra. Jeg husker en gang jeg hadde fått ei dokke. Den sendte vi til henne. Hun fikk ikke det bra etter at Misjonen tok henne. Da hun ble tatt, bodde hun sammen med sin stefar og sin mor. Vi lette etter henne og vi visste hvor hun var. Mor var i kontakt med bestyrerinnen på barnehjemmet for å prøve å få henne tilbake.
Som tatere var vi helt nederst på rangstigen, men vi prøvde å kjempe oss oppover. Vi har gjort lite av oss og vi har ikke lært å ta igjen. Vi hadde særlover. Derfor var det viktig å være usynlig. Nå som det ikke lenger er særlover har vi mer å gå på og kan nå ta til motmæle. Vi har jo også krav på visse ting.»
«Det var heller dårlig med skolegang. Det var vel på grunn av mange omstendigheter både kulturen vår, reiselivet og folks holdninger. Skoleverket var også lite interessert i vår skolegang. Vi skulle jo ikke bli til noe likevel var holdningen, så det var ikke så nøye med oss. Reiste vi, fikk skolen et problem mindre.
Skolen var ikke noe godt sted å være for oss. Det jeg har lært av lesing og skriving har jeg lært meg selv! Til sammen har jeg ikke mer enn to års skolegang. Jeg gikk på skolen noen vintermåneder i Dal, litt i Trøgstad, et par måneder i Sverige og noen måneder i Våler.
Bare i Våler fikk jeg en venninne. På de andre stedene jeg gikk på skolen stod jeg mest for meg selv. Jeg følte ingen tilhørighet, bare angst. De andre ungene kalte meg opp og de dyttet. Dette gjorde både jentene og guttene. Lærerne var heller ikke noen støtte, de brydde seg ikke. Da var det lett å ikke gå på skolen. I timen satt du med angst for neste friminutt. Da var du jo heller ikke klar for å lære.
Å være tater var ikke stuerent i min oppvekst. Som folkegruppe ble vi ikke akseptert. Taterne var ei gruppe som man kunne trakassere. Det var rasisme på sitt verste. Dette var hverdagen for oss, men det har satt sine spor. Du blir usikker på folk og du lurer alltid på om de mener det de sier eller om de bare later som. Disse tankene forfølger deg.
Som voksen prøvde jeg å begynne på skolen. Jeg ville gjerne utdanne meg. Jeg dro på arbeidskontoret. Da ville de først at jeg skulle ta en intelligenstest for å se om jeg kunne ta til meg læring. Når jeg bestod denne så mente de at jeg var for gammel. Jeg kunne ha tenkt meg å bli sosionom eller noe med det sosiale. Du møter ditt eget folk i mange situasjoner og jeg skulle gjerne vært der for å hjelpe dem.
Foreldrene mine ville også gjerne at jeg skulle ha skolegang og utdanning, samtidig var de redde for å slippe meg ut på skolen. De ville jo ikke slippe meg inn steder der det var så hardt. Vi torde ikke klage. Det ville vært det samme som å innrømme at du gjorde noe feil. Da ville det blitt rapportert til Misjonen, noe som kunne føre til at jeg ble tatt. Redselen for å bli tatt var også en stor grunn til at vi flyttet så mye.
Jeg var ofte med mor ute og handlet. Vi reiste mye, og vi tok handelsturer til ulike bygder i Telemark og Gudbrandsdalen. Vi var mye i Setesdal. Telemarkingene var fæle til å handle.»
«Jeg ble gift da jeg var 18 år. Etter at jeg flyttet ut, bodde far litt overalt. Han solgte huset vårt til broren min, så kjøpte han et annet hus som han solgte til den andre broren min. Etter at han fikk et slag og ikke kunne gå, så kom han til Gjesåsen gamlehjem, men der trivdes han ikke.
Mamma var søskenbarn med faren til mannen min. Det vil si at mannen min og jeg er tremenninger. Han var fra Solør. Jeg var 16 første gangen jeg traff han. Vi ble sammen og det var det samme som ekteskap den gangen. Vi giftet oss ikke før etter at vi fikk barn nummer to. Vi giftet oss på grunn av barna, og vi hadde allerede vært sammen noen år så vi synes det bare var dumt med et stort bryllup.
Vi leide først hus, så bygde vi, og i det huset bor jeg fortsatt. Der har jeg nå bodd i 43 år. Den første tida vi var gift, leide vi hus i to år på Skotterud. Aller først bodde vi hos broren hans.
Jeg hadde fem unger. Vi fikk ikke innlagt vann før unge nummer fire ble født, vi hadde utedo. Vi bodde ved siden av ei elv. Der bygde ungene hytte, og de lagde flåte i elva. De passet på hverandre, så det gikk fint. Klesvasken var inne på vinteren og ute på sommeren. Jeg kokte klær på primusen. Jeg hadde også vaskebrett. Det gikk med en hel dag i uka med å vaske klær. Jeg begynte på morgenen og holdt på hele dagen, innimellom måtte selvsagt ungene ha mat. Da ble det lange snorer med klær.
Da jeg fikk barn forandret livet seg totalt. Jeg var da 19 år. Mannen min hjalp lite til med ungene. Det var ikke hans bord. Det var mitt gjøremål. Jeg knyttet meg veldig til ungene, men med så mange unger så nytter det ikke å diskutere alt. Jeg var den som satte grenser, og ungene visste at et nei var et nei. Samtidig ga jeg også ungene frihet. Jeg hadde alltid en grunn til å gi ungene grenser.
Ungene hjalp også til hjemme. Den yngste pleide ofte å si til meg 'Hvis jeg får fem kroner så vasker jeg opp'. Den eldste var veldig flink til å spare. Han fikk noen ganger litt penger av onkler og tanter. Disse sparte han og ga til meg når det var smått med penger. Han hadde, og har fortsatt i dag, en slik omsorgsside. Det var den eldste gutten min som var barnepika mi. Søsteren hans var helt vill, mens han var rolig og mer sped. Når han var redd for at lillesøster skulle gå på veien, så satte han seg rett opp på henne slik at hun ikke kom noen vei.
I en lang periode var jeg dårlig. Da gikk ungene på butikken for meg. Jeg skrev en handlelapp som de leverte hos slakteren. Ungene var da alle under skolealder. Slakteren knyttet varene på sparken til ungene. Mannen min var borte på jobb hele dagen, så det var ungene som stilte opp for meg. Jeg tenkte ikke noe særlig over at det kunne være annerledes. Jeg var ung og dum den gangen jeg giftet meg. Du lærer ikke en person å kjenne før du har vært sammen en god stund og har barn sammen. Pengene mannen min tjente, disponerte jeg. Han var en flink arbeidsmann og var godt likt i bygda.
Når det gjelder ungene så har jeg alltid prøvd å gå føre med et godt eksempel. En unge fanger opp om du sier det du mener. Jeg har aldri nekta ungene å banne, men de banner ikke. Husker at jenta mi bannet en gang, og da ble hun veldig forskrekket over seg selv.
At de viser de eldre respekt er noe som jeg har lært dem. Det å være høflige og ikke være frekke. Det synes jeg alltid har vært veldig stygt. Det å reise seg når eldre kommer inn, slik at de kunne få sette seg i stedet.
Jeg tror vi tatere var mer opptatt av dette. Det var nødvendig å ha en viss god framferd der du gikk og handlet. Å vise hensyn har vi derfor fått inn med morsmelken. Vi måtte jo overleve.»
«Da min eldste sønn var åtte år begynte både han og søsteren hans som var elleve måneder yngre på skolen. Han ville ikke gå alene, så da begynte søsteren hans samtidig.
Skoletiden ble veldig tøff. De to første årene gikk det greit. Så ble det problemer. Det å være tater var ensbetydende med å være mobbeoffer. Små gryter har også ører, sies det. Ungene fanger opp det som blir sagt over middagsbordet og tar det med seg ut. Det var ikke mobbing det de gjorde med oss. Det var en slags krigføring. Den eldste måtte passe på de yngste, så han måtte ofte ordne opp!
Det gikk så langt at da min eldste sønn Holger var voksen, så ba rektoren på skolen der de hadde gått ham om unnskyldning for behandlingen de hadde fått. Det er slik at hvis det ikke er et ordentlig miljø på skolen, så er det fritt fram. Det var bare én som tok et tak for Holger, det var på videregående skole.
Ungene opplevde slag og spark. I et tilfelle ble de innelåst i fyrrommet på skolen fordi de hadde brukt for lang tid til å hente en bok. En annen gang tok læreren matteboka fra datteren min. Det ble dårlig med skolegang. De ville gjerne fortsette, for de ønsket skolegang, men det gikk bare ikke. På gymnaset, på handelskolen, fikk Holger bare toppkarakterer. Selv om han ikke klarte å fullføre, fikk han i det minste vist at han ikke var dum. Matte var han også flink til.»
«Gutta drev med blikkenslagerarbeid sammen med faren sin, mens jentene etter hvert fikk seg vaskejobb på Ullevål. Så fikk de seg kjærester og giftet seg og da var den karrieren over.
Jeg hadde ønsket at de alle hadde et yrke de trivdes med. Når det gjelder jentene mine ser jeg at den ene har en veldig omsorgsside, mens den andre har et handelstalent! De har både talenter og evner. Men så mye har blitt ødelagt på skolen, så det nytter ikke å rette opp i det!
De klarer seg bra. Det er ikke det. Den yngste jobber nå i butikk. Hun har vært mye med meg ute og handlet, men i dag er det ikke så lett. Det er så mange tilbud nå. Den eldste gutten var mye med faren i arbeidet. Det var noe jeg var vant med. Jeg selv hadde alltid ønsket meg jevngamle søsken.»
«Om våren reiste vi alltid ut. Mannen min drev med takrenner og jeg handlet litt. Hvis det var en tidlig vår, så reiste vi ut. Vi lå i telt. Det var tungvint, men den gangen visste vi ikke om noe annet. Vi spurte alltid bonden om vi kunne få ligge på ei slette. Da hadde vi alltid tilgang på vann. Enten i nabohuset, eller fra en bekk eller en elv.
Første gang vi lå på en campingplass, var da jeg fikk Mariann som var nummer tre i rekken. Det er nå over 50 år siden. Da hun var to dager gammel så var det rett ut i teltet. Vi hadde et seksmannstelt. Mariann er født i juni. Det var en god opplevelse det å ligge i telt og komme seg ut på bakken. Da lever du. Når du skulle vaske klær satt du med vaskebrettet og bar klærne ned til elva. I dag ligger vi på campingplasser og vi reiser fortsatt hver sommer. Noen ganger reiser vi alle sammen, både barn og barnebarn. Når vi reiste og handlet, så reiste vi til de plassene vi visste vi var velkomne. På skolen var det annerledes. Da hadde vi ikke noe herredømme over hvem vi måtte være sammen med. Det var mye snille folk på Eidskogen, men det var også en del som ikke var greie. Når vi selv fikk velge, gikk det bra.
Jeg handlet også da ungene var små. Jeg holdt orden på ungene, hadde husmoryrket og handel. Ungene var alltid med meg. Når de var med på handelsturer så satt de rolige og stille. De visste at hvis det skulle bli mat på bordet, måtte de være rolige. Når de ble litt eldre, hjalp de til. Mannen min drev med takarbeid, blikkenslagerarbeid og antikk. Da vi drev med antikviteter jobbet vi som jevnbyrdige. Da hjalp vi hverandre med å pusse opp tingene, vi løftet og bar.
Jeg solgte alt fra duker til brannstiger og takrenner. Arbeidsklær solgte jeg også. Det var tungt. Vesker med klær. Jeg «knakka dører» og stod også på stand. Jeg opparbeidet meg ruter der folk var velvillige. Mange sa at de hadde savnet handelen på dører, og at vi burde ha et prosjekt for å få ungdommen til å holde på denne tradisjonen slik at dette ikke dør ut.
Noen ganger tjente jeg ingenting på handelen, og andre ganger kunne jeg tjene en tusenlapp. Det var så vidt du overlevde på det.
Mannen min tjente mye mer enn meg. Jeg holdt styr på økonomien. Jeg disponerte alle pengene og han fikk lommepenger. Det var slik det var den gangen. Kvinnfolka styrte økonomien. Det er vanlig hos oss at det er kvinnfolka som styrer skuta. Kjerringene følger med, og det nytter ikke å lure dem. Det daglige livet er det kvinnfolka som har en bestemmelsesrett til. Mannfolka styrer mest med handel, og det er de som bestemmer hva dem skal drive med.»
«Min første jobb i livet var som nevnt i Globus. Jeg ble skilt da min eldste sønn var 23 år. Da sa han til meg at jeg burde prøve å få meg en vaskejobb. Jeg ringte til Oslo, til «Vaske Bakkes» firma, og fikk jobb på dagen. Da var det bare min yngste datter som bodde hjemme. Jeg jobbet hver dag og pendlet inn til Oslo daglig. Dette gjorde jeg i to år. Jeg ble da syk, og til slutt sa legen at dette ikke går lenger, så han sykmeldte meg. En tid etter det mente han at jeg heller ikke burde jobbe mer og jeg ble uføretrygdet. Det var ikke mye å leve av.
Jeg begynte da på Evangeliesenteret. Der jobbet jeg kun for bensinpengene. Jeg hadde behov for å gjøre noe. Dette gjorde jeg i 2-3 år, men legen mente at dette heller ikke var bra for meg så jeg sluttet med dette også.
Etter at jeg sluttet på Evangeliesenteret, ble jeg aktiv i Romanifolkets Landsforening (RFL), som nå heter Taternes Landsforening (TL). Jeg så hvor viktig det var at vi organiserte oss for å få flere rettigheter. Den som selv har levd som tater og har levd på landeveien vet best egne behov. Jeg følte at det var på tide at vi selv fortalte hva vi ville.
Jeg ble medlem av organisasjonen etter at Leif Larsen, som startet den, var på besøk hos oss. Han forklarte hva det var for noe. Jeg var da ikke noe særlig lysten på det. Skepsisen var overfor myndighetene, så vi forstod at vi selv måtte gjøre noe. Jeg meldte meg derfor inn i den organisasjonen Leif Larsen hadde startet.
Da jeg meldte meg inn, hadde jeg allerede måttet slutte å handle av helsemessige årsaker.
Taternes Landsforening jobber med taternes rettigheter generelt. Vi har hatt mange møter i departementene og var blant annet dem som tok initiativet til romanifolkets/taternes kulturfond, som myndighetene valgte å legge ned.
Vår organisasjon har også vært sentral i etableringen av Latjo drom på Glomdalsmuseet. I begynnelsen var det ganske skremmende, både å være på møter i departementene og på museet. Du følte deg litt som Solan Gundersen 'Går det an det a?'. Jeg måtte ofte klype meg i armen for å forstå at det var sant.
I familien vår har vi aldri lagt skjul på hvem vi er, så alle ungene synes det var helt greit at jeg begynte med foreningsarbeid. To av dem er også med i foreningsarbeidet. Blant prosjektene som jeg er stolt av at vi har vært med på, er et skoleprosjekt som vi hadde i samarbeid med Dronning Mauds Minne. Dette er noe jeg synes er viktig. Det at taterne kan bruke fjernundervisning når de er ute og handler. Ungene er framtida.»
«Jeg har bodd på samme sted i 43 år. Før dette bodde jeg mange steder. Jeg synes det er lettvint å slippe å reise. Jeg hadde aldri noe barndomshjem. Jeg ønsket at mine barn skulle ha et sted der de hørte til, og der de hadde sine barndomsminner. Et sted der de kunne komme igjen om høsten. Med tilhørighet til et sted fikk man hjemstavnsrett og dermed var du ikke lenger en løsgjenger. Den loven gjaldt fortsatt da ungene mine vokste opp.
Jeg hadde bestemt at mine barn skulle få gå på en og samme skole. Jeg får i dag uttelling for dette. De som selv mobbet mine barn, angrer i dag og forstår at det ikke er greit å mobbe. Deres barn mobber ikke mine barnebarn. Mine barnebarn har det derfor godt på skolen.
Det har blitt innvandring i Eidskog også. Det gjør nok at det er lettere for oss. I dag reiser også folk mer ut. En mann fra India som bor her sa til oss at vi skulle nok bodd i Frankrike. Der snakker de høyt og gestikulerer akkurat som oss.
Denne mannen fra India var lege her i Eidskog. Til han kunne jeg komme midt på natta hvis ungene var syke. Jeg slapp ofte å betale for konsultasjonene. Noen ganger gikk det nok litt langt. En gang da jeg kom til ham midt på natta sa han til meg; 'Barna dine er ikke syke, det er du som er syk. Du dreper meg!'. Han ga meg rådet om anis mot kolikksmerter hos spebarn. Det drikker du selv, og da går barnas luftsmerter over.»
«Jeg har eget hus, men jeg må nesten be barn og barnebarn om å få tid for meg selv. Det er en veldig naturlig levemåte for oss at besteforeldre, barn og barnebarn er mye sammen. Det er noe med samholdet som vi ikke klarer å kvitte oss med. De unge vil gjerne være med de eldre i hverdagen, det er kanskje litt spesielt. Før var det nødvendig for å overleve, kanskje ligger det noe i genene der som vi ikke klarer å bryte. Vi vet til enhver tid hvor alle er.
I dag er mye fremmed, men mye er også ved det samme. Jeg hørte for ikke lenge siden et radiointervju med en eldre tater om livet på landeveien. Han sa at 'taterlivet snart er over'. Skikkene forandrer seg, væremåten forandrer seg, talemåten forandrer seg, men de verdiene jeg satt pris på, føler jeg at mitt folk har fortsatt. De kommer og håndhilser pent. Det er med en viss bekymring jeg ser at ting forandrer seg, men det går vel en generasjon til. Da blir det vel til at alle har fast arbeid, men fortsatt kan de jo ta vare på kulturen vår, språket, håndverket, og det at vi setter pris på hverandre og samholdet. Så jeg er ganske optimistisk! Den unge generasjonen er veldig bevisst på at vi skal beholde kulturen, og at det er moro og samles. Det at vi er glade i hverandre og ikke sitter i hvert vårt hus og sturer.
Jeg tror ikke at jeg kunne ha blitt gift med en 'buro' (bonde eller fastboende). Det måtte ha vært en veldig spesiell type. Det har noe med det mentale å gjøre. Noe med forståelsen av hverandre. Det er noe grunnleggende der. Jeg har bare buroer som svigerbarn. Vi har et veldig godt forhold, men det er noe med forståelsen, noe med blikket. Det er veldig vanskelig å forklare. Det var spesielt vanskelig med min første svigersønn. Jeg prøvde å jage ham bort, men det gikk ikke og han ble som en sønn for meg. Vi kan omgås og vi har et godt forhold, men det er noe jeg ikke kan sette ord på.»
«På en måte har ikke mine forventninger til framtida blitt innfridd, på en annen måte har de blitt mer enn innfridd. Det jeg ikke hadde forventet, var at jeg skulle få et utrolig rikt liv etter at jeg ble skilt for 22 år siden. Jeg fikk utvikle meg og lære meg selv å kjenne. Jeg tror ikke jeg hadde kunnet det som gift. Det har vært to helt forskjellige liv. Det jeg levde som gift og det jeg lever nå. Da levde jeg kun for familie, slekt og venner. Når du er gift så dominerer det hverdagen din. Den lille verdenen jeg hadde, var nok for meg den gangen.
Da jeg ble skilt begynte også ungene å bli voksne og jeg måtte finne min egen vei. Da lærte jeg meg selv å kjenne på godt og vondt. Jeg ble god venn med den jeg fant ut at jeg var!
I møte med folk, hvis jeg tolker deres reaksjoner, så har det vært oppmuntring hele veien. Jeg har blitt tatt inn i varmen over alt på de stedene jeg har handlet i bygdemiljøet. Der jeg hadde vaskejobb, fikk jeg stor tillit. I foreningsarbeidet som jeg har drevet i flere år, og i møte med departementet, på Høgskolen der vi har hatt skoleprosjektet, på universitetet med et språkprosjekt vi har der, og på Glomdalsmuseet der vi har laget utstilling, og der jeg har jobbet i mange år. Dette har gjort noe med meg. Kanskje er det ikke så ille å bli alene? Du kan ta valg i livet og stå for det. Det er noe å vise ungene. At en ikke gir opp når en har motgang!»