«Etter at jeg fikk mitt første barn, ble jeg så syk at jeg måtte på sykehuset. Svigerforeldrene mine skulle passe på jentungen min mens jeg var på sykehuset. Da jeg kom tilbake oppdaget jeg at de hadde levert henne til Misjonen. Dette hadde de gjort uten å spørre meg. 

Jeg fikk besøke henne flere ganger, men plutselig en dag var hun vekk og jeg fikk ikke vite hvor hun var. På barnehjemmet sa dem at de ikke visste noen ting. Jeg syntes det var helt uhorvelig. Jeg prøvde å søke meg til Svanviken arbeidskoloni slik at jeg kunne få ungen min tilbake, men jeg fikk beskjed om at jeg var for skolert. Ikke vet jeg hva de mente med det, men de kunne jo ha hjulpet oss så vi kunne få jentungen igjen. 

Jeg kjenner henne ennå på armen min, hun var 2 år siste gangen jeg fikk besøke henne. Hun holdt meg godt rundt halsen hver gang jeg skulle gå. 

Feilen min var at jeg ble dødssyk. Jeg prøvde på alle måter å få tak i datteren min og jeg søkte på navnet hennes, men jeg visste ikke at de hadde forandret navnet hennes. Misjonen og Generalsekretær Bjørnstad ville ikke si noen ting. Jeg skrev aldri under på noe papir. Svigermor skulle bare sette henne bort til jeg kom hjem og jeg tilga henne det hun gjorde. Da jeg senere fikk en sønn så adopterte jeg ham bort. Jeg orket ikke tanken på at jeg skulle miste ham også. 

De var jo etter oss hele tiden. Vi fikk ikke hus heller og vi fikk heller ikke kjøpe tomt. Ingen ville ha oss. Svigerfaren min prøvde å få kjøpe tomt, men ingen ville selge til han. Det var nå slik på den tida at ingen ville selge tomt til reisende. Hvis de gjorde det så ville de blitt utskjelt av sine egne. 

Når det gjelder historien om jentungen min, så er jeg sikker på at den kommer fram en dag, men nå er jeg for sliten til å gjøre noe. Jeg har det tross alt godt med de tre barna jeg har.»