På 1700-1800 tallet viser «fantefortegnelsen» at mange tatere var registrert som hesteskjærere, det vil si at de levde av å kastrere hester. Kastrasjon av en hingst foregikk ved at testiklenes hormonproduksjon ble stanset. Dette ble enklest gjort ved at testiklenes hormonproduksjon ble skåret bort med kniv. For å hindre hesten i å forblø, ble det satt treklemmer over sædledere og blodårer, før sædlederne ble skåret over. Treklemmene var innsatt med blåsteinssalve for at ikke hesten skulle få en infeksjon. Hesten gikk med klemmene et par uker. En annen metode som ble brukt var at klemmene ble satt på over sædlederne, slik at blodsirkulasjonen ble stoppet og vevet døde (Moe 1975).

Mennene lagde alt utstyret selv, både kniver, klemmer og salve. En reisende livsform var her en fordel, fordi man på denne måten kunne nå fram til et mye større område. I samme tidsepoke ble mange reisende også registrert som ulike regiments hesteskjærere, andre lot seg verve som soldater. Mange var flinke til å kurere dyr. Kunnskapene gikk i arv fra far til sønn. Andre var dyktige hovsmeder og kunne improvisere en smie dersom en bonde trengte hestesko eller hesteskosøm til hesten.

Handel med hester var en naturlig næring for folk som hadde mye kunnskap om hest. Hestehandel foregikk vanligvis på markedene, men også på gårder og skysstasjoner. Taterne var fargerike innslag på lokale markedene rundt om i landet og der de vanligvis handlet med hester og klokker. Handelen foregikk særlig på Østlandet og i Trøndelag, slik som Stavsmartn på Tretten i Gudbrandsdalen, Grundsetmartn i Elverum, Martnan i Lillehammer, Dyrsku'n i Seljord, Romsdalsmartnan på Veblundsnes i Åndalsnes og markedene i Trondheim og Levanger.

Markedene var også møteplasser for knivhandel. Handel med blikkarbeid forekom også, og var det noe taterne kunne mye om, så var det blekkarbeid. Byttehandel var også vanlig.

Hestehandel var lønnsomt og «Stor-Johan», som var kjent som stamfaren til en av de største og mest anerkjente slektene på Østlandet, var en av de som handlet med hest. Om Stor-Johans hestehandel sier Marie Oliversen, en av døtrene hans: «Det var hestehandel vi levde av, først og fremst. Det var det som sørget for de store summene». Stor-Johan var en populær hestehandler: «Når han kom med hestene sine, så visste bøndene at de fikk en skikkelig vare» sier Milla, en annen av døtrene til Stor-Johan .

Et av barnebarna til Stor-Johan, Aleksander Gustavsen, som handlet med hester hele livet, sa i et intervju; «Vi var ikke slemme med hestene, men vi kjøpte magre og dårlige hester og foret dem opp langs veikanten, for så å selge dem». Selv om taterne behandlet hestene godt, kom det likevel en lov i 1951 som fratok dem retten til å holde hest når de brukte den på handelsturer. Etter at loven kom sluttet mange tatere med hestehandel på markedene. Til tross for dette, kan man fortsatt oppleve klokkesalg på markedet i Seljord, og på Grundsetmartn i Elverum kan du få kjøpt en ekte «taterkniv».

Taterne drev både med reparasjon, gravering og handel med klokker. De reparerte klokker rundt i bygdene, og byttet og solgte klokker på markedene. Taterne var flinke til å handle og visste om mange triks som kunne få klokker til å gå, i det minste til handelen var vel i havn.

Tater-Milla husker Grundsetmartn i Elverum i begynnelsen av 1900-tallet som et sted der «Gudbrandsdøler kom med tørrfisk og saltsild, totninger med blikktøy og kobber, svensker med jern, spiker og Morakniver, og taterfølgene skynda seg fram for å drive med hestehandel og klokkebytte». Handel med klokker kunne drives som småhandel, men den største omsetningen skjedde på markeder der mye folk var samlet. Klokker ble ofte byttet. Den som hadde den dårligste klokka betalte et mellomlegg.

Hvordan klokkebytte kunne skje sier denne artikkelen, som ble trykt i Hamar Stiftiendende den sjette mai 1959 under tittelen klokkebytterne, mye om:

«Gir du meg 20 kroner imellom på klokka di skal du få denne her, sier en tater fra Kirkenær. Dette er en fin klokke skal jeg si deg. Du skal få 10 kroner i mellom - Nei, jeg gir ikke bort klokka mi for en som er semre for bare 10 kroner i mellom, så dom er jeg itte, men ok, la oss si 15 kroner da… Hvor mange skal du ha? Han haler opp åtte klokker. Det er lommeur, armbåndsur for damer og herrer i de forunderligste størrelser og varianter. Og han har det ikke i noen veske- hva skal han med slikt? Nei det kommer fra bukselommer, jakkelommer, innerlommer og klokkelommer, og så har han en rundt hvert håndledd.»

Taterne brukte kunnskapene de hadde om metaller til å starte skraphandel. De samlet brukte metaller, kjøpte opp skrap og solgte det videre, ofte til firmaer og fabrikker i byene.

Støping i metall

Taterne var også gjørtlere, det vil si at de støpte i metall. De lagde blant annet knapper, beltespenner, kammer, hekter, deler av seletøy og bjeller. Det eneste utstyret de trengte til dette var en smelteskje, former, metaller og et ildsted.

Smeder

Mange menn var reisende smeder som spesialiserte seg på å lage produkter i sølv og nysølv. Nysølv er en kobber/nikkel/sink legering. Nysølv ligner på sølv, men er rimeligere og lett å bearbeide.

Blikkenslageri

Fra siste halvdel av 1880-årene og utover på 1900-tallet var blikkenslageri et vanlig håndverk blant taterne. Redskapene som trengtes var enkle: blikksaks, treklubbe og loddebolt. Materialet, blikkplater, var billige i innkjøp og lette å transportere. Produktene som ble laget var først og fremst kjøkkenredskaper som brød- og kakeformer, brødbokser, øser, trakter, baljer, bøtter og trau, melkesiler og melkespann, feiebrett og parafinkanner. Taterfolket var entreprenører på dette området, og mange nye produkter ble skapt. Blant annet er sukkerbrødformen funnet opp av en mann av taterslekt.

Da blikk gikk ut av bruk som materiale i kjøkkenredskaper, spesialiserte mange reisende seg på produksjon og montering av takrenner. I 1970-og 1980 årene fikk vi industriframstilte takrenner. I de senere årene har salg av brannstiger kommet som et tillegg til takrennearbeidet.

Mange livnærte seg av småhåndverk og lagde gjenstander av tre. De var kardemakere, rokkemakere, stolmakere og dreiere. Noen skar garnnåler, andre laget kopper, skjeer og visper av tre. På 1700- og 1800-tallet var vevskjebinding vanlig. Råstoffene til vevskjeen, med unntak av tråden, var tre. Det viktigste redskapet var kniven. I første del av 1900-tallet ble vevskjeer masseproduserte på veveriene, og de reisende mistet dette markedet. 

Hestetagl var også lett tilgjengelig på gårdene. Av dette materialet ble det laget ulike typer koster, for eksempel; feiekoster, flaskekoster, lampekoster og tannbørste. Noen reisende sendte råstoffet til fabrikker, for eksempel Jordan, og fikk det ferdige produktet tilbake. 

En del reisende var spesialister på å lage gjenstander av horn eller bein. Råstoffene var lette å få tak i på gårdene. De kunne lage kammer, kniver, skjeer, vaser, begre og drikkehorn. Garnnåler kunne også lages av horn.

Tågarbeid er et bindingsarbeid og en utbredt håndverksteknikk både i Norge og i andre land. Her i landet er nesten all kurvbinding utført med tæger av kløvde bjerkerøtter. Dette var et håndverk som også taterne drev med. Marie Lovinie Oliversen forteller at faren, Stor-Johan, var en ekspert på flatbrødkorger av tæger. Han fant selv røttene i skogen. Han laget også kniver og kleshengere.

En viktig inntektskilde som har utviklet seg etter andre verdenskrig er salg av antikviteter. Økt kjøpekraft blant folk flest, bidro til at antikvitetshandel ble en innbringende virksomhet for taterne.

Menn kunne også ta del i ulike typer gårdsarbeid på steder der de overnattet over lengre tid. Dette kunne være onnearbeid, skogsarbeid eller forefallende gårdsarbeid.