De første sikre kildene vi har om taterne i Norden er fra Danmark i 1505 og i Sverige i 1512. I den danske kilden fra 1505 er det et anbefalingsbrev fra den skotske kongen Jacob den 4, til hans nevø, den danske kong Hans. Han ber kong Hans om å ta imot en hertug fra Lille Egypten, Antonius Gagino, og hans følge. De har vært noen måneder i Skottland og har nå tenkt seg til Danmark (Dyrlund 1872).

De svenske kildene fra 1512 forteller om en gruppe av menn, kvinner og barn som ble tatt imot i Stockholm. Gruppen omtales som «the tatra…..hulke som sadas wara all Kleine Egiffti land. The hade theris hustrur och barn met them, och somlige hade spenebarn». Også denne gruppen hadde en leder som ble kalt Antonius. Han blir omtalt som «en greffue meth sine grefwyenne» (Etzler 1944).

Det som er tydelig i disse nordiske kildene er at gruppene beskrives som et eget folkeslag som kommer langt borte fra. Opprinnelse stedet «Lille Egypt» finnes både i den svenske og danske kilden. I en kilde fra den svenske presten og historikeren Olaus Petri (1493-1552) legges det vekt på at gruppen var ny i Sverige, men at lignende grupper allerede hadde reist rundt på det europeiske kontinentet i over hundre år.

I alle europeiske land hvor «de fremmede» hadde vist seg, så presenterte de seg som pilegrimer og fortalte at de hadde lagt ut på en syv år lang reise for å gjøre bot for fedrenes synder. Ettersom de fortalte at de kom fra Lille-Egypt, ble de mange steder bare omtalt som egyptere på engelsk gypsies, på spansk gitanos. Selv kalte de seg secani, det samme ordet som på tysk har blitt til zigeuner (Minken 2009).

Det antas at både romanifolket/taterne og sigøynerne/rom(a) stammer fra områder i India, men de er to ulike nasjonale minoriteter med forskjellig kultur og språk. Både romanifolket/taterne og rom/sigøynerne har en kulturell tilpasning som reisende og har tradisjonelt levd av å selge varer og tjenester til den fastboende befolkningen.

I boka «Fantefolket» eller «Landstrygerfolket i Norge» fra 1850, hevder Eilert Sundt at det han kalte fantefolket kunne føres tilbake til to innvandringer: den første var av sigøynerne på 1500-tallet, mens den andre var av europeiske landstrykere og håndverkere på 1600-tallet.

Den første innvandringen ga opphav til det Sundt kalte de «ekte» taterne (storvandringene), mens den andre var opphavet til en annen gruppe som han kalte «skøiere» eller småvandringene.

Sundt mente at storvandringene og småvandringene hadde ulike personlighetstrekk.  På grunn av sin «sigøynerarv» hadde storvandringene en personlighet med en «utemmet villskap» som førte dem på ville veier og som gjorde at det var vanskelig for dem å venne seg til et bofast liv. Småvandringene var derimot av en mindre fremmedartet rase, ettersom de både hadde europeisk og norsk avstamning.

Begge disse gruppene mente han var en del av fantefolket, som ifølge Sundt også bestod av personer fra den norske befolkningen, som hadde sluttet seg til disse innvandrerne (Sundt 1850, Winge 1995, Minken 2009).

Sundts syn på taterne som etterkommere etter de første sigøynere som kom til Norge, var lenge dominerende, men på slutten av 1940 tallet ble det kritisert av blant annet teologen Kaspar Flekstad. Flekstad mente at det var viktig å tilbakevise at de norske «omstreiferne» hadde en «sigøynerarv» fordi de uten en slik arv ville være lettere å bosettes.

I mellomkrigstiden ble det etniske en del av et rasehygienisk tankegods. Dette kan man blant annet se i Johan Scharffenbergs kriminalanalyser, basert på materiale fra Botsfengselet. 

Med Flekstad endret holdningene seg fra å betrakte romanifolket/ taterne som en egen gruppe med et opphav fra sigøynerne, til å bli betraktet som en «innenlandsk underklasse», som var skapt av fattigdom, kriminalitet og sosial arv. Både Sundt og Flekstad baserte sine studier på innsatte i fengsler og de så på romanifolket/taterne som et samfunnsproblem.

Minken ser på begge disse fortolkningsmodellene som en tvangstrøye og er mer opptatt av folks egenoppfatning. Ser vi på taternes identitet og identitetsbygging i et historisk perspektiv, så legger Lillehammer vekt på at det i kilder før 1850 finnes to sentrale kriterier for å bedømme hvem som tilhører taterne: reising som levemåte og karakteristiske yrker eller håndverk som levebrød. I tillegg til dette er slekttilhørighet, opphav, giftemålsmønster og språk vesentlig.