Hopp til hovedinnhold
Nils Bakke med fele

Nils Bakke

Nils Bakke (1887-1969) sies å ha vært en av de mest spesielle spillemenn i sin tid. Han reiste rundt i bygdene på Nord-Vestlandet, Gudbrandsdalen og Trøndelag. Nils kunne kunsten å trollbinde sitt publikum med en helt spesiell varme i spillet.

Nils Bakke var av reisende slekt og vokste opp «på landeveien». Landeveien var også hans første konsertsal og det sies at den første fela, som han fikk av sin far, var av blikk. Faren til Nils var nemlig blikkenslager. Da faren oppdaget at sønnen var en musikalsk begavelse, så fikk gutten et ordentlig instrument. Snart ble han en etterspurt spillemann. Som voksen arbeidet Nils Bakke ved Løkken Verk og var ellers finmekaniker på Gideon motorfabrikk i Molde i flere år.

  • Nils Bakke med fele.
    1/1
    Nils Bakke med fele. Foto: Anno Glomdalsmuseet

«Draum»

Stykket «Draum» er knyttet til Nils Bakkes navn. Det hevdes at bakgrunnen for stykket var at Nils forelsket seg i datteren til direktøren på Løkken verk. Direktøren mente at denne forbindelsen ikke var heldig og sendte datteren bort. Nils tok dette veldig tungt og lagde da den vakre valsen «Draum». Om det er noe hold i denne historien vites ikke, men han sa senere at han verken hadde tid til kvinner eller «sterke saker».

Spillemannen Ingvar Hestnes, som var en god venn av Nils Bakke, skrev diktet nedenfor om sin venn. Diktet ble presentert på årsmøtet til Valsøyfjord historielag på Nordmøre i 1989. Etter en innsamling blant andre spillemenn, ble det samtidig avduket en minnestein over Nils Bakke i Kristiansund.


Nils Bakke

Som felespeller var han en musikkens tolk,
Vakker og staut, men av farande folk,
Og jenta han elska, han kunne ei få,
For opp mot de store han kunne ei nå.

Og ofte det går slik at drømmene brest,
Han fikk ikke henne han elska mest,
Så laga han slåtten til jenta sitt minne,
I tonenes verden han vil henne finne.

Og fela ho song i sorg og i smerte,
Så mjukt og så vart, det kom i frå hjertet,
og fela ho tona om lengsel og savn,
og slåtten han fikk 'Draum' som navn.

Og kanskje slåtten vil vare lenge,
og stryke op bivrande felestrenge,
når tonen vemodig når lyttande øre,
den bortgjemte minne kanskje vil røre.

En drøm har vi alle, som har noe å gi,
Som kanskje vil leve etter vår tid.
Slik også spillemannen som kviler i grav,
har noe av sitt eget i toner oss gav.


Museum24:Portal - 2024.03.00
Grunnstilsett-versjon: 1