Samtidig som ulike tiltak ble iverksatt av statlige myndigheter gjennom Misjonen for å få taterne til å gi opp sin reisende livsform, så ble det i ulike kommuner innført regler som gjorde det vanskelig for taterne å bosette seg (Møystad 2008 og 2015). En viktig grunn for at myndighetene på slutten av 1800-tallet vedtok en statlig regulering av «omstreiferproblemet», var nettopp kommunenes motstand mot bosetting av tatere i deres lokalsamfunn.

Noen av de samme kommunene som foreslo for Stortinget at taterne skulle nektes å holde hest var også med på å lage restriksjoner som skulle hindre taterne i å slå seg ned i deres lokalsamfunn. Våler, Åsnes og Grue hadde i mange tilfeller hatt en samlet politikk når det gjelder taterne. Det nevnte fellesmøte om taterspørsmålet i 1946 viser dette, og det var også dyrevernsforeningene i Solør som først tok opp saken om at omstreiferne skulle nektes å holde hest.

Våler, Åsnes og Grue ligger i et område hvor det tradisjonelt har vært mange tatere. Presseoppslag fra perioden fra 1945-1970 bekrefter at folk av taterslekt, som ønsket å bosette seg permanent i disse kommunene, møtte stor motstand fra kommunale myndigheter.

Dette stemmer også med opplysninger gitt fra personer som selv opplevde å bli nektet å kjøpe tomt, eller som har fortellinger om foreldre, besteforeldre og andre slektninger som ble nektet å kjøpe bolig, tomt til bolig eller ikke fikk innvilget konsesjon til kjøp av tomt.

En gjennomgang av presseoppslag fra andre deler av Norge viser imidlertid at dette ikke bare gjaldt disse tre innlandskommunene. Vi kan se de samme diskusjonene i norske aviser fra andre kommuner i perioden fra 1945–1970.

Debatten rundt taternes bosetting forteller om en langvarig diskusjon i mange lokalsamfunn og en uenighet om hvordan taterne skulle behandles. På den tiden da mange tatere ønsket et fast sted å bo, ble de i mange lokalsamfunn møtt av fordommer, diskriminering og utestengning.

Dette forteller også at det ikke bare var frivillighet rundt taternes reisende tilpasning. «Vi reiste ikke, vi ble jagd», sier mange tatere. Praksisen med å jage taterne fra bygd til bygd er blitt beskrevet som ett av de mest konstante trekk i det norske samfunns forhold til taterne. Både tatere som ønsket å bosette seg i en bygd, og dem som prøvde å få ungene inn på den lokale skolen, opplevde at naboer eller hele lokalsamfunn mobiliserte seg for å hindre dem i å slå seg ned.

Historien under, som er fra 1953, forteller litt om hva som kunne skje hvis noen av reisende slekt ønsket å kjøpe hus eller tomt:

Avisartikler i lokalpressen som omtaler bosetningen av taterne i Åsnes og Våler kommune i Hedmark i samme tidsperiode som Karl forteller om viser at hans historie ikke er unik. Det var på denne tiden heftige debatter i lokalavisene om hva som skulle gjøres med «taterproblemet».

Det var særlig tre metoder kommunene benyttet seg av for å hindre folk av reisende slekt å bosette seg i deres kommune. Det første var å beholde strenge regler for konsesjon som ble innført under den andre verdenskrig. Dette var regler som egentlig hadde til hensikt å regulere landbruket og som ikke var ment for vanlig tomtesalg. Ved å innføre lav konsesjonsgrense, eller ved innføring av konsesjon på alle tomter, fikk kommunene kontroll over salg av alle eiendommer, både dem som var eid av kommunen og dem som var i privat eie.

Kommunen kunne også kontrollere hvem som skulle få lån til å kjøpe bolig eller tomt. På denne måten kunne de også regulere hvor mange av taterslekt som fikk muligheten til å få seg en egen bolig .

En tredje metode var å innføre kommunal forkjøpsrett. Kommunen kunne da kjøpe opp hus som enten var eid av eller i leie av en taterfamilie, eller som stod i fare for å bli kjøpt eller leid av familier av taterslekt. På denne måten kunne kommunen hindre at en person av taterslekt kjøpte eiendommen eller tomta. 

Gjennom disse metodene klarte ofte kommunene å hindre folk av taterslekt i å bosette seg i deres kommuner, for som mange aviser påpekte i 1950- og 1960-årene: «Alle vil at taterne skal bli bofaste, men ingen vil ha dem som naboer!». Til tross for kommunenes iherdige forsøk på å hindre taterne i å bosette seg, så ga ikke folk av reisende slekt seg så lett. Mange søkte om å få tomt år etter år. Som Karls historie viser så kunne de kjøpe tomt av tredjemenn, noen skiftet navn for at ingen skulle få mistanke om at de var av taterslekt, andre igjen troppet opp på møter i kommunestyret for å tale sin sak. Taternes kamp for å få bosette seg, er bare en av mange historier om taternes iherdige kamp for å bli godtatt i norske lokalsamfunn (Møystad 2008, 2015 og 2016).