Hopp til hovedinnhold
Aksel og Karoline Johansen tar en rast ved tømmerveggen.

Norsk romani og romanés

Norsk-romani, språket til taterne, og romanés, språket til romfolket (sigøynerne), tilhører henholdsvis nordlig romani og valakisk romani, to grener av språkgruppen romani. Selv om norsk romani og romanés er nært beslektet, er de to helt forskjellige språk, som har hatt over 700 år på å utvikle seg i forskjellige retninger.

Av Rolf Theil


Begge språka har beholdt et stort felles ordtilfang av indoarisk, iransk (persisk og osetisk), armensk og gresk opprinnelse. Norsk-romani har lånt en del slaviske og tyske lånord som ikke finnes i romanés, som hispa (stue, lite hus) fra slavisk og buro (bonde; ikke-tater) fra tysk. Romanés har lånt mange rumenske ord som ikke finnes i norsk-romani, for eksempel bolta (butikk), pruna (plomme) og ketana (soldat).

Grammatisk har de to språkene blitt svært forskjellige. Norsk romani har overtatt et norsk-svensk grammatisk system, både når det gjelder ordbøying og setningsstruktur. Romanés har derimot beholdt store deler av et indoarisk grammatisk system, med innslag fra flere språk på Balkan.

De to språkene har forskjellige bruksområder. Romanés er førstespråket til de norske romene/sigøynerne, og mange av de eldre snakker romanés bedre enn norsk. De norske taterne snakker derimot for det meste ulike norske dialekter til daglig, og ikke alle kan romani.

I våre dager er det stor interesse blant taterne for å revitalisere romani.

  • Aksel og Karoline Johansen tar en rast ved tømmerveggen.
    1/1
    Aksel og Karoline Johansen tar en rast ved tømmerveggen. Foto: Privat / Anno Glomdalsmuseet

Skrivemåter av romaniord

Talespråk har eksistert i flere hundre tusen år, mens det bare er 5000 år siden menneskene begynte å skrive. Ennå i dag blir de færreste av verdens over 7000 språk skrevet, og romani hører hjemme blant språkene som fremdeles først og fremst er talespråk.

Når et språk blir tatt i bruk som skriftspråk, oppstår det ofte bestemte forestillinger om at noen skrivemåter er «riktige», mens andre er «uriktige» eller «gale». Siden romani ikke er skriftspråk, fins det heller ingen måter å skrive språket på som er «riktigere» enn andre, selv om noen skrivemåter utvilsomt fungerer bedre enn andre.

Utstillingen heter LATJO DROM. Istedenfor LATJO kunne vi ha skrevet LAKJO, og istedenfor DROM kunne vi ha skrevet DROMM. Variasjonen i skrivemåte har ikke noe å gjøre med variasjon i uttalen. Det handler om at det ikke finnes noen entydig oppfatning blant de romanitalende om skrivemåten for lydene i språket deres.

I disse språkartiklene er romani skrevet i samsvar med rettskrivningen Rolf Theil lagde for boken Vandriane rakkrar/Taterne forteller/Taterane fortel fra 2014. Boka er et samarbeid mellom Rolf Theil og Taternes landsforening. I denne rettskrivningen er skrivemåten LATJO DROMM.

Direkte oversatt betyr latjo drom «god veg», men det blir oftest brukt i betydningen «god tur».

Opprinnelsen til ulike betegnelser på taterne

Romanifolket/taterne blir omtalt på norsk med ulike navn som dette folket i utgangspunktet ikke har brukt om seg selv – tater, fant, splint og fark – og flere av navnene røper mangel på kunnskap om folkets identitet og opphav.

Tater

Romanifolket kom til Norden tidlig på 1500-tallet, og de ble kalt tattare/tatere. Den svenske presten og historikeren Olaus Petri (1493-1552) forteller i En Swensk Cröneka at «en part aff thet folket som fara omkring ifrå thet ena landet til thet andra, them man kallar Tatare».

Vi ser her en forveksling med de østeuropeiske tatarene, som snakker et språk som er beslektet med tyrkisk, og som ikke har noe som helst med taterne/romanifolket å gjøre. På norrønt ble tatarene kalt tattarar.

Fant

Fant har en interessant historie. Ivar Aasen skriver i Norsk Ordbog med dansk Forklaring (1873) at ordet har tre betydninger:

Aasen legger til dette i parentes:

I nyere Skrifter findes Ordet ogsaa brugt for Tater eller Zigeuner; men dette er feilagtigt, da «Fant» ikke betegner noget Folkeslag.

Ordet fantes allerede i norrønt, i formen fantr, og det hadde betydningene «tjener» og «omreisende person». Fant har kommet til norsk via nedertysk fra italiensk. På italiensk finnes ordet fante, som betyr «tjener, knekt» og dessuten «infanterist». Dette italienske ordet kommer igjen av det latinske infans «lite barn».

Splint

Splint betyr det samme som fant, men opprinnelsen til ordet er ukjent. Noen språkforskere kopler det til det andre ordet splint, som betyr «stykke som er revet av ved knusing, sprenging eller liknende», som er et lånord fra nedertysk, men sammenhengen er svært usikker.

Fark

Fark er i ordbøkene oppgitt med to betydninger, «landstryker, tater, fant» og «kjeltring». «Landstryker, tater, fant» er den eldste og opprinnelige betydningen. Ordet kan være en diminutivavledning av farre «fant». Diminutiv betyr «forminskende», slik at fark da egentlig betyr «liten farre». Farre er et gammelt norsk ord. På norrønt het det farri, og betydde også den gangen «fant». Farri var avledet av verbet fara «fare, reise».

Når taterne snakker romani, bruker de helt andre betegnelser på seg selv. De vanligste er romano, romanisæl, vandring og tavvring.

Romano, flertall romanoar

Romano og språknavnet romani er egentlig hankjønn og hunkjønn av ett og samme adjektiv, og språket blir også kalt romani tjibb, der tjibb betyr «språk». Dette adjektivet henger sammen med substantivet romm, som også er et navn på språket romani. Dette romm kjenner vi igjen som romenes/sigøynernes navn på seg selv.

Opprinnelsen til ordet romm (på romani) og rom (på romanés) er omdiskutert. Den vanligste hypotesen er at det stammer fra et sanskrit ḍoma «person som tilhører en lav kaste».

Den engelske tateren Ian Hancock, språkforsker ved University of Texas i Austin, peker i boken Danger – Educated Gypsy (2010) på en del svakheter ved denne hypotesen, og foreslår en alternativ hypotese som går ut på at ordet rom kan forklares ved at de romanitalende kom til Europa på et tidspunkt da fra Lille-Asia var en del av Øst-Romeriket. På gresk ble innbyggerne av Øst-Romerriket kalt romaivi og romiti.

Romanisæl, flertall romanisælar

Sæl i romanisæl er et gammelt romaniord čel, som betyr «folk».

Vandring, flertall vandriar

Vandring er dannet av det norske/svenske verbet vandre/vandra.

Tavvring, flertall tavvringar

Den norske språkforskeren Ragnvald Iversen foreslo i boka The Romany Language in Norway (1944) av tavvring er dannet av substantivet tav «tråd». Betydningsmessig virker dette mindre sannsynlig, men ingen andre forklaringer er foreslått.

Språkets bruk i dag

Hvor kom folket fra?

Museum24:Portal - 2024.03.00
Grunnstilsett-versjon: 1