Den første pinsebevegelsevekkelsen blant taterne skjedde i 1950- årene. Bevegelsen som stod utenfor myndighetenes kontroll, med mye sang og musikk med en fri liturgi og frie vitnesbyrd, passet godt for taterne. Fra handelen hadde de fleste gode talegaver og kunne både preke og synge. I pinsebevegelsen fikk alle stå fram og fortelle om sine opplevelser. Her var det ingen forskjell på tater og fastboende.

Ulike kilder, blant annet Eilert Sundt, forteller om taternes religiøse praksis i tidligere tider. I 1893 utga tateren Martin J. Mathiassen Skou sin selvbiografi «Paa fantestien». Der hevder han at taterne dyrket måneguden Alakoh, og at døden hadde en sentral plass i den religiøse praksisen. I forbindelse med dyrkelsen utøvde taterne en form for rituelt selvmord.

Når stammens eldste følte at det var på tide å dø, så lot de seg føre ut i vannet i en båt. Ved bredden sang folket; «Dscha tele! Dscha tele! O polopen baro wele» (Gå ned, gå ned. Vreden blir stor – den gamle skal gi plass til den unge). Deretter senket den gamle seg i sjøen. Mens for eksempel Milla, i Grønoset bok, bekrefter at en slik tradisjon har eksistert, mener andre at en slik dyrking aldri har funnet sted og at dette er rent oppspinn.

Med Ludvig Karlsen kom en ny religiøs vekkelse blant taterne i 1980-årene. Ludvig var selv tater og sønnen til Valentin Karlsen, som også var predikant. Ludvig hadde i mange år vært inn og ut av fengselet, før han en dag ble frelst og gikk i sin fars fotspor. Han begynte sitt virke som pastor på Hamar.

På den første tatersamlingen på Hedmarktoppen ved Hamar ble over 500 tatere frelst. Ludvig ble kjent som en av de mest markante kristne lederne i Norge. Sammen med kona Lise grunnla han Evangeliesenteret i 1983. Begge to hadde vært rusmisbrukere, og brukte etter dette alle sine ressurser på kristent arbeid for medmennesker i samme situasjon.
  
I 1997 mottok Ludvig Karlsen Kongens fortjenestemedalje i gull for sin mangeårige innsats som leder i Evangeliesenteret. Da han døde av hjertesvikt i 2004, ble han begravet på statens bekostning.

Frantz Johansen var den første predikanten av reisende slekt som reiste ut som misjonær. Han og kona Berit dro først til Spania der de jobbet for den Skandinaviske Turistkirken. Siden arbeidet de med sosiale prosjekter blant sigøynere.

Det Frantz er mest kjent for, er arbeidet han gjorde i Romania for fattige barn og familier, gjennom stiftelsen Europa i fokus. En sentral del av dette arbeidet var å redde barn som bodde i kloakksystemet i Romanias storbyer, særlig Bucuresti. På grunn av dette arbeidet fikk han kallenavnet «kloakkbarnas far».

I april 2014 mottok Frantz og Berit Johansen Kongens fortjenestemedalje for sitt arbeid. Frantz døde 4. november 2014, bare 69 år gammel.