Hopp til hovedinnhold

Portretter

Her er portretter som forteller hva noen ulike personer av romani-/taterslekt tenker om identiteten sin og om fremtiden som en etnisk minoritet.

  • Portrettbilde av Liv Andersen, 1956 - 2013.

Liv Andersen (1956-2013)

«Det er rart, når jeg for eksempel går inn i en butikk, så vet jeg alltid om det er andre der som er av mitt folk. Det bare er noe der, i blikket, i varheten.
Rastløsheten kjennetegner oss, vi vil stadig ut på reise. Frihetsfølelsen er noe vi setter pris på. Eiendom betyr ikke noe for meg, selv om jeg synes det er godt å ha mitt eget hus der jeg kan hvile ut. Nå reiser vi bare om sommeren. Mens andre snakker om hytta, så snakker vi om campingvogna.

Fortsatt i dag føler jeg at vi reisende har en annen kulturbakgrunn. Vi har mer respekt for de eldre. Vi drar ofte og besøker hverandre. Da trenger vi aldri å ringe for å spørre om det passer på forhånd, gjestfriheten er stor. Jeg har mange ønsker for folket vårt. En av disse er utdanning. Vi bør ha folk med utdanning på alle områder. Det er viktig at de unge får opplæring innen håndverk, musikk og språk, slik at de kan føre tradisjonene og kulturen vår videre, men vi trenger også folk på andre områder. Både for å jobbe på museene, der vår historie og kultur skal formidles, men også for å jobbe i departementene, i Stortinget og regjeringen, slik at folket vårt er representert der det blir tatt beslutninger som er viktig for oss. Hvis du ikke har utdanning i dag, så faller du mellom to stoler!»

  • Portrettbilde av Trygve Johs. Andreassen, 1948 - 2008.

Trygve Johs. Andreassen (1948-2008)

«Gjennom musikken og språket lærte jeg tidlig om kulturen vår. Nå gjelder det å holde alt dette i hevd. Kultur er ikke bare håndverk og musikk.
Det handler også om hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Å hedre far og mor er viktig for oss. Fra vi var små lærte vi å være veloppdragne.
Vi skulle ikke gjøre skam på den vi var. Lojaliteten overfor folket vårt, og særlig overfor familien vår, er sterk. Dette er kanskje noe av det jeg setter mest pris på med vår kultur.

Når det gjelder framtiden vår, så er museumsavdelingen på Glomdalsmuseet et viktig steg i riktig retning. Avdelingen vil bidra til opplysning og synliggjøring av romanifolket. Dette tror jeg vil fremme integrering, både fordi vi blir synlige og fordi mange av fordommene mot oss blir borte. Hvis vi ikke synliggjøres er det ingen som vet hvem vi er. Hvordan kan vi da forlange å bli godt behandlet? Det viktigste nå er at vi får en plass i et flerkulturelt samfunn. Vi er nå organisert, og vi er på mange måter i ferd med å bygge opp kulturen vår igjen.»


  • Foto av Veronica Akselsen.

Veronica Akselsen (1986)

«Uansett hvor mye folk har prøvd å utrydde vår kultur, så har vi klart å holde på den. Vi er et sterkt folk, med mye kjærlighet og glede. Jeg er veldig knyttet til min familie og jeg elsker å være ute på reise sammen med dem om sommeren. Det er det beste som finnes. Jeg kan ikke forestille meg et annet liv. 

Jeg lever som unge flest, har førerkort, bil og familie. Samtidig føler jeg at båndene jeg har til familien min er sterkere enn hos andre unge, og at jeg har en spesiell kulturarv å føre videre. Jeg er veldig glad i den tradisjonelle musikken som pappa formidler. Jeg har utgitt en plate sammen med pappa med de gamle visene.

Nå ønsker jeg å spille mer moderne musikk, samtidig har jeg lært de tradisjonelle visene og jeg vil føre disse videre. Musikken er min største lidenskap. I dag har folket vårt det bra, selv om det også kanskje er en fare at vi har det så bra at vi glemmer vår fortid. Det er viktig at vi husker på alle dem som kom før oss. Takket være dem har vi i dag en bedre framtid. Utstillingen på Glomdalsmuseet er viktig fordi folk her med egne øyne kan få et innblikk i vår kultur. Gjennom utstillingen får de muligheten til å oppleve noe av vår kultur.»


  • Portrettbilde av Tom Dag Bredesen, 1959.

Tom Dag Bredesen (1959)

«Å videreføre det vi er født med er viktig. Det handler mye om å være bevisst på vår historie. Vi har vært et forfulgt folk i alle år. Selv om jeg ikke personlig har opplevd dette, så er denne følelsen sterk hos meg.

Noe av det viktigste vi har igjen er det sterke familiesamholdet. Da jeg vokste opp, var far min beste venn. Han var industriarbeider og jeg husker veldig godt den dagen han måtte gi seg med arbeidet sitt og ble trygdet. Da fortsatte han som en slags 'sosialarbeider' for folket vårt. Han dro rundt og hjalp eldrereisende med forefallende arbeid. Dette er veldig typisk for folket vårt, hjelpsomheten og samholdet.

Museet er viktig for folket. For meg handler det om å få vise hvilket folk vi er uten å bli sett ned på. Det er nå heldigvis blitt mye lettere å si at man er av romanifolket. I dag lever folk forskjellig, noen holder i hevd gamle tradisjoner ved å reise rundt og handle om sommeren».

  • Portrettbilde av Sara Wilhelmsen, 1997.
    Sara Wilhelmsen Foto: Anno Glomdalsmuseet

Sara Wilhelmsen (1997)

«Jeg er halvt tater og halvt 'buro' og vokste opp i Molde og på Flisa. Jeg har reist mye mellom de to stedene. Da jeg var fem år, ble foreldrene mine skilt og vi flyttet med mamma til Molde. Pappa kom ofte og hentet oss med bil og kjørte til Flisa der han og besteforeldrene mine bodde. På denne måten beholdt jeg og søstera mi kontakten med begge sider av familien. Farfaren min Karl, eller far som jeg kaller ham, har fortalt mye om hvordan det var å være tater før i tida. Blant annet at han ikke fikk lov til å kjøpe tomt fordi han var av taterslekt. Den gangen ville ingen ha en tater som nabo.

De siste fire årene har jeg jobba med en teaterforestilling om folket vårt. Den handler om min tippoldemor Milla, eller Tater- Milla som hun ble kalt. Det har vært litt av en reise!

Stoltheten over å være tater har bodd i meg siden jeg var lita jente, og det er en stor del av min identitet. Friheten er viktig for meg og jeg kjenner igjen rastløsheten som er typisk for taterne. Arbeidet med forestillingen og det å dykke inn i historien, gjorde at jeg på veien også fant noen biter av meg selv. Stykket heter «Se min ild» og begynte som en indre «brann» etter å belyse de positive og ukjente sidene ved kulturen vår.

Det viktigste jeg lærte om folket vårt var evnen til å overleve. Taterkulturen ble forsøkt utslettet over så lang tid og på så mange ulike måter, men vi er fremdeles her. Overlevelsesevnen ligger i folkets ryggmarg, tror jeg. Det fikk meg til å innse at vi ikke er ofre, men overlevere.

Jeg har brukt mye tid på å bekymre meg for fremtida, samtidig vet jeg hvor flinke tatere er til å tilpasse seg og til å finne nye løsninger. Jeg tenker at det er viktig å aktivt jobbe for å bevare og formidle kulturen og historien, samtidig mener jeg at noen hemmeligheter må vi beholde.»

Samtale rundt varmen under Grundsetmarten 2009.
Museum24:Portal - 2024.05.16
Grunnstilsett-versjon: 1