Minnesmerker

På Ris kirkegård i Oslo står «Skammens stein» som et minnesmerke over den mørke delen av historien. Her ble det i 1965 etablert en fellesgrav for pasienter fra Gaustad sykehus, som ble ansett for å være «helt hjemløse og uten kontakter». Pasienter ble gravlagt her helt fram til 1987. Det har vært antatt at flere av disse har vært av taterslekt.

Som en del av utvalgsarbeidet i forbindelse med NOU 2015:7 ble det gitt fullt innsyn i pasientjournaler som viser hvem som ble gravlagt her. Undersøkelsen viste at 28 kvinner og 27 menn ligger begravd i fellesgraven. Disse 55 personene var alle pasienter på Gaustad sykehus, men til nå har man bare funnet dokumentasjon på at en av pasientene var av taterslekt. Det som kommer frem av pasientjournalene er at flere enn 10 av pasientene var hjemstavnsløse, noen var også uten fast bopel. Ut ifra dette kan det ikke utelukkes at flere personer i graven var av taterslekt.

Kvinnen som er identifisert som tater ble tatt fra sine foreldre og plassert på et av Misjonens barnehjem i 1926, da hun var 16 år gammel. Som 17-åring ble hun anbragt Gaustad sykehus, og der var hun innlagt til hun døde, 43 år senere. Vi vet at hun ikke ble sterilisert, kastrert eller lobotomert, slik flere innlagte ble, men det kommer frem av journalen hennes at hun ble behandlet med elektrosjokk og antipsykotiske medisiner (Haave 2015).

En årlig seremoni ved «Skammens stein» den 7. mai, arrangert av Taternes Landsforening forblir en viktig symbolsk markering for å minnes overgrepene som har blitt begått mot taterne opp gjennom historien.

To av de mest sentrale stedene som er knyttet til overgrepshistorien, er Sørlandet Barnehjem på Greipstad i Vest-Agder og Svanviken Arbeidskoloni på Nordmøre. Blant taterorganisasjonene er det et ønske om å bevare disse stedene, som dokumentasjon på overgrepene.

Sørlandet Barnehjem sto ferdig i 1927 og ble drevet av Norsk misjon blant hjemløse frem til 1957. Svanviken var i drift, først som en arbeidskoloni, der taterne skulle lære å bli bofaste og siden som et familiesenter, fra 1908 til 1989. Eiendomsforholdene til Svanviken har blitt gjenstand for diskusjon ettersom familien Astrup i 1900, donerte stedet til arbeidet blant hjemløse.

Etter at Norsk Misjon blant hjemløse endret navn til Kirkens Sosialtjeneste, har de ikke lenger noe mandat til å jobbe for taterne som gruppe. Mange mener derfor at Svanviken burde tilhøre romanifolket/taterne og ikke en privat organisasjon.

Den 25. september 2022 fikk «Taterkongen» Stor-Johan og Lena Ulrikke (Ulla) en minnestein avduket ved Gjesåsen kirke i kommunen Åsnes i Solør, i Innlandet fylke.

Stor-Johan, eller Karl Johan Algot Løvgren Fredriksen som han egentlig heter, ble født i 1850 og døde i 1946. Han var kjent som en lederskikkelse for sine etterkommere og som en flink og hederlig handelsmann og håndverker.  Han og kona Lena Ulrikke Karlsdatter Stålberg, som ble født i 1850 og døde i 1912, fostret opp 17 barn.

Sara Wilhemsen har, sammen med sin bestefar, Karl, og sin far, Frank, (begge Wilhelmsen), tatt initiativet til etablering av minnesteinen, og Anno Glomdalsmuseet har vært samarbeidspartner i prosjektet.

Stor-Johan var en representant og forbilde for vår kultur, sier Sara Wilhemsen som er tipptippoldebarn av Stor-Johan. Det finnes ikke så veldig mange historiske monument over betydelige tatere, så det handler både om å hedre han og Ulla som stamforeldre til en veldig stor taterslekt, samtidig som vi sprer kunnskap og synliggjøre taternes posisjon i Solørs lokale historie.

Stor-Johan og Ulla tilbrakte mye tid på landeveien, men de levde også deler av livet i Gjesåsen. Selv om Stor-Johan er gravlagt i Våler, så er det ved Gjesåsen kirke han og Ulla har fått minnesteinen etter seg.