Fra slutten av 1800-tallet etablerte norske myndigheter en statlig politikk i samarbeid med den private organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse, som varte helt fram til slutten av 1980 årene. Staten ville bidra til å fri kommunene fra «taterplagen» eller «omstreiferondet», som det ofte ble kalt. Dette var offisiell norsk minoritetspolitikk og handlet om tvangsbosetting, tvangsplasseringer av barn i barne- og fosterhjem, steriliseringer og kriminalisering av romanifolkets levemåte.

FNs konvensjon om folkemord definerer at både påtvungne tiltak for å forhindre fødsler, og det å overføre barn fra en gruppe til en annen, kan kvalifisere til betegnelsen folkemord. I Norge har blant annet Helsingforskomiteen diskutert om politikken overfor romanifolket kan kalles folkemord. Konklusjonen var at det kan ligne på både folkemord og etnisk rensing, men at intensjon og omfang gjør at begrepene likevel ikke er treffende. Refleksjonen er uansett svært tankevekkende, og mange - både innen og utenfor folkegruppen - mener at folkemordkriteriene er oppfylt. 

• Les mer om folkemord her

Politikken overfor romanifolket var hardhendt, og grep inn i og endret livet til en hel folkegruppe. Den rev familier fra hverandre og førte til store splittelser blant dem. Den bidro også til å skape et klima der mobbing og trakassering av folk av reisende slekt ble akseptert av mange. Trolig vil det fortsatt gå flere generasjoner før sårene etter denne politikken har grodd.