For å gjennomføre bosetningsarbeidet ønsket Misjonen å etablere tre arbeidskolonier for familier og et for enslige menn. Manglende finansiering gjorde at det kun ble etablert to arbeidskolonier: Svanviken arbeidskoloni for familier ble etablert i Eide kommune på Nordmøre i 1907, og i 1911 ble Bergfløtt arbeidskoloni for enslige menn etablert i Lier ved Drammen. 

Bosettingen skulle baseres på en prøve- og læretid der omstreiferne vendte seg til et rolig liv og regelmessig arbeid (Møystad 2015 og 2016).

Svanviken, som åpnet 13. september 1908, var en skole i bofasthet. Hver familie ble tildelt et lite hus som de måtte stelle etter strenge regler. Botiden varierte fra et og et halvt år i 1908, til fem år på det meste i 1929. Under trussel om at barna ble tatt fra dem måtte familiene forholde seg til et strengt regime.

«Å gå etter klokka» var sentralt. Mannen skulle lære seg skogs- og gårdsarbeid og med tiden fikk de også muligheter til å lære et håndverk. Kvinnene skulle først og fremst lære å stelle hus og hjem og være husmødre. Både menn og kvinner fikk religiøs påvirkning gjennom stadige andakter. Hvis «omstreiferne» skulle reddes måtte de lære det Misjonen kalte samfunnets treklang; «å elske sitt hjem, sitt arbeid og sin gud!»

Mens Svanviken arbeidskoloni var forbeholdt omstreifere, så kunne alle hjemløse menn få plass på Bergfløtt arbeidskoloni.

Bergfløtt var den første arbeidskolonien for hjemløse menn i Norden. Den rommet et stort gårdsbruk, hagebruk og sju verksteder. Målet ved institusjonen var å gjøre den enkelte kolonist konkurransedyktig på arbeidsmarkedet ved å gi ham arbeidstrening i et arbeid som passet ham.

I sin beretning til Stortinget i 1896 meddelte Walnum at det fantes 500 enslige hjemløse menn i landet, men han kom senere til at det måtte finnes minst 1500 og at tallet var stigende. Dette var menn som på ulike måter hadde kommet på kant med samfunnet og som hadde «mistet rytmen i livet». Med Bergfløtt og Svanviken mente Walnum at Misjonen hadde de institusjonene de trengte for å drive sitt arbeid med å få omstreiferne til å bli fastboende.

Koloniens resultater ble lenge målt etter i hvilken grad bosettingen lykkes. Etter endt opphold på Svanviken sørget Misjonen for at familiene fikk leie eller kjøpe et hus. For at familiene skulle få et hus måtte de love å ikke drive omførselshandel og ikke ha besøk av andre i familien. Det siste betydde i praksis at de måtte bryte kontakten med storfamilien.

Svanviken endret seg over tid og gikk fra å være en institusjon for omskolering til bofasthet i den første perioden, til senere å bli et rehabiliteringstiltak for vanskeligstilte familier av romanislekt. Svanviken fungerte som institusjon for romanifamilier fram til 1988. I 1986 ble Misjonen omgjort til en stiftelse kalt Kirkens Sosialtjeneste. I 1989 fikk organisasjonen nye oppgaver. Kirkens Sosialtjeneste har nå endret navn til Crux og er fortsatt eiere av Svanviken.