Livet som reisende var også vanskelig å kombinere med å gå på skole hver dag. I dag går alle barn av taterslekt på skole, men en konflikt mellom skolegang og reiseliv pågår fremdeles (Lund 2009).

For mange taterunger ble møtet med skolen en bekreftelse på at de var nederst på rangstigen. På skolen ble de i beste fall bare oversett og i mange tilfeller plaget av både elever og lærere.

Johan forteller:

«Med båtlivet var det ikke lett å få skolegang. Far kunne kanskje la oss gå på skolen om vinteren, men om våren måtte han av sted med skøyta og han hadde ikke tid til å vente med å reise ut til skolen var ferdig. Jeg kan lese og skrive, men det har jeg for det meste lært meg selv. Jeg har aldri gått på skole. Vi ble ikke nektet å gå på skole, men på den tida skulle rikfolkene sitte oppe ved læreren, arbeidsfolk midt i og fantene måtte sitte nederst ved døra! Det var ikke så greit. De regnet ikke med at det også blant 'fantene' kunne være dem som var ordblinde eller hørte litt dårlig.»

(Johan B., født 1931)

Konstanse forteller:

«I søskenflokken var vi sju gutter og to jenter, og vi gikk alle på samme skole. På skolen ble vi ikke behandlet som de andre barna. Vi fikk aldri hjelp, og vi satt alltid på bakerste benk. Jeg var liten og forstod ikke riktig det som skjedde. Hvorfor måtte læreren alltid gå forbi meg? Det var ikke lett å gå på skolen. Der var det så mye skjellsord at jeg stadig rømte fra skolen, så det ble derfor lite skolegang.»

(Konstanse, født 1930)

Karl forteller:

«Da jeg begynte på skolen i 10-11 års alderen var det fordi jeg selv ville det. Jeg gikk på Stræte skole i Våler i tre år, men jeg lærte ikke mye. Folk brydde seg ikke om taterne den gangen. De ble sett på som dumme, så på skolen var det ikke mye hjelp å få. Det jeg har lært av lesing og skriving har jeg lært meg selv. Jeg kan lese og skrive, og jeg kan tommestokken og klokka!

Mine yngste søsken har fått lære mer og har full skolegang, mens både jeg og Kirsti som var de eldste fikk gått lite på skolen. Da jeg hadde blitt 13 år sa jeg til læreren 'Jeg har ikke lært noe, så jeg kommer ikke igjen!'. Jeg begynte da for alvor og handle sammen med far min og hadde min egen koffert. Vi solgte da klokker, bilder og litt annet. Det var nok til livets opphold.»

(Karl, født 1934)