Hopp til hovedinnhold

I dag er det ikke så lett å vite om noen er av romanislekt. Romanifolk er ikke lenger så synlige som reisende handels- og håndverkere. Alle har blitt fastboende, barna går på skolen og mange har de samme yrkene som resten av den norske befolkningen.

Til tross for dette er stadig flere bevisst på at historien og den kulturelle identiteten som romani er både viktig å formidle og å føre videre til neste generasjon.

Under er fem portretter som forteller hva noen ulike personer av romanislekt tenker om identiteten sin og om fremtiden som en etnisk minoritet.

(1956 - 2013)

(1948 - 2008)

(1986)

(1959)

(1997)

Romanifolkets egne organisasjoner

Det er ulike meninger om identiteten som tater/romani bør synliggjøres i det offentlige rom. Mange av romanislekt er redde for at dette kan føre til at gamle fordommer blusser opp igjen. Skepsisen gjelder særlig dem som har opplevd diskriminering og mobbing på skolen, i nabolaget, på arbeidsmarkedet eller på campingplasser.

Det er fortsatt mange som opplever mobbing, både på skolen og i jobbsammenheng. Det er også flere campingplasser som ikke slipper inn personer som er romanifolk. Begrunnelsen er ofte at campingplassen er full, selv når den beviselig ikke er det. Det er også vanskelig for enkelte av romanislekt å få leid bolig.

Derfor har romanifolket særlig i de siste tjue årene etablert egne organisasjoner der de kjemper mot diskriminering, for bedre erstatningsordninger for ofrene for myndighetenes politikk, og for folkets rett til å beholde og videreutvikle egen kultur. Romanifolkets Landsforening (RFL) ble etablert i 1995, og skiftet i 2005 navn til Taternes Landsforening (TL). Senere er flere organisasjoner opprettet, blant annet Landsorganisasjonen for romanifolket, Romanifolkets Kystkultur, Romanifolkets Riksforbund og Taternes/Romanifolkets menneskerettighetsforening.

I dag er kun Taternes Landsforening (TL), Landsorganisasjonen for romanifolket (LOR) og definert som organisasjoner med krav på offentlig støtte.

  • Samtale rundt varmen under Grundsetmartn 2009.
    1/1
    Samtale rundt varmen under Grundsetmartn 2009. Foto: Mari Østhaug Møystad

Politikken før og nå

Assimileringspolitikken overfor romanifolket i Norge har mange internasjonale paralleller. USA, Canada og Australia er eksempler på land som gjennomførte en politikk der tvangsplassering av barn på institusjoner eller i fosterhjem var et viktig middel for å få minoriteter og urfolk til å glemme sin kultur. Siden norske myndigheter for første gang ba om unnskyldning for politikken som ble ført overfor romanifolket, har det blitt gjennomført en rekke tiltak for å kompensere for virkningen av den.

Det finnes både statlige og kommunale ordninger der det er mulig å søke om erstatning for blant annet tapt skolegang og for plassering på barnehjem, fosterhjem eller på spesialskoler. I 2004 ble det opprettet en særordning for romanifolket der det er mulig å få erstatning for mobbing, tvangssterilisering, eller opphold på Svanviken arbeidskoloni.

Myndighetene har også sett at det er viktig å sørge for at framtidige generasjoner får muligheten til å føre kulturen videre, og de har derfor også vært opptatt av å gi denne nasjonale minoriteten kollektiv erstatning. Utstillingen Latjo drom på Anno Glomdalsmuseet og Romanifolkets/taternes kulturfond er en del av dette. 

  • Besøk av Bjarne Håkon Hanssen i utstillingen i 2007. Mari Østhaug Møystad, Anna Gustavsen og Holger Gustavsen.
    Besøk av Bjarne Håkon Hanssen i utstillingen i 2007. Mari Østhaug Møystad, Anna Gustavsen og Holger Gustavsen. Foto: Anno Glomdalsmuseet


Romanifolkets/taternes kulturfond ble opprettet som en kollektiv oppreisning til romanifolket for de overgrep folkegruppa var utsatt for gjennom mange hundre års forfølgelse og assimileringspolitikk. Stortinget bevilget i 2004 en sum på 75 millioner kroner til fondet. Midlene skulle blant annet brukes til tiltak og aktiviteter for å fremme bevaring og utvikling av romanifolkets kultur, språk og historie. Pengene ble plassert på en rentebærende konto, og avkastningen ble forvaltet av stiftelsen Romanifolkets/taternes kulturfond, og styrt av romanifolket selv. Fra 2014 ble fondet avløst av en årlig bevilgning over statsbudsjettet. Stortinget vedtok i juni 2017 at stiftelsen ikke lenger skal stå som mottaker av bevilgningen.

I dag finnes ikke lenger Romanifolkets/taternes kulturfond. Den årlige bevilgningen blir nå administrert av kulturrådet og kalles den kollektive oppreisingen til romanifolket. Synet på fondet har vært delt, men mange som tilhører folket opplevde det å miste kontrollen over fondet som nok et overgrep fra myndighetene.

I 2011 ble det oppnevnt et utvalg som skulle undersøke gjennomføringen av politikken overfor romanifolket fra 1850 og fram til i dag. Utvalget la fram sin utredning første juni 2015. En av utvalgets konklusjoner var at politikken overfor gruppen har vært feilslått og nedbrytende, og at dette kom til uttrykk gjennom lover og forordninger med både et diskriminerende formål og virkning (NOU 2015:7).

Barnevern og langtidsvirkninger av statens politikk

Utvalget som i perioden 2011-2015 undersøkte statens politikk overfor romanifolket gjorde ikke noen egen undersøkelse av omfanget av barnevernstiltak etter 1986. Ut ifra intervjuer som er foretatt kan derimot utvalget peke på at flere ga uttrykk for en sterk mistillit til barnevernet. De ser dette i sammenheng med politikken som ble utført i statlig regi i perioden mellom 1900-1986, som førte til at mange barn av romanislekt ble tatt fra sine foreldre.

Denne politikken har, ifølge utvalget, ført til at mange av romanislekt enten opplever at de blir behandlet annerledes av barnevernet, eller er redde for å bli utsatt for en forskjellsbehandling. Det ble også hevdet av flere av dem som tok kontakt med utvalget, at det eksisterer negative holdninger til folkegruppen innad i barnevernet. Familiebakgrunn som «reisende» eller «tater», og reising i sommermånedene, trekkes fram som et negativt aspekt i sakkyndiges vurdering av omsorgsevne (NOU 2015:7).

I 2019 var det flere barnevernssaker som bekrefter dette. I forbindelse med omsorgsoverdragelser har det også i flere saker vært snakk om tvangsadopsjoner. Siden 2015 har domstolene i Strasbourg tatt inn 36 saker som berører norsk barnevern. Norge er per juni 2020 dømt i sju av sakene. Norske barnevern og norske domstoler ble i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) dømt etter menneskerettighetskonvensjon artikkel 8, for å ha krenket barn og foreldres rett til familieliv.

Rammekonvensjonen for vern av nasjonale minoriteter

Gjennom Europarådets rammekonvensjon for vern av nasjonale minoriteter har romanifolket spesielle rettigheter. Norge underskrev denne loven 1. februar 1995 sammen med 21 andre stater. Rammekonvensjonen er en internasjonal konvensjon og skal stå over nasjonale lover.

Denne loven er den første juridisk bindende multilaterale avtalen om allment vern av nasjonale minoriteter. Konvensjonen ble gjort rettslig forpliktende for Norge i 1999. En rådgivende komite overvåker statenes gjennomføring av rammekonvensjonen på vegne av Europarådet.

Konvensjonen slår fast at nasjonale minoriteter skal ha vern mot usaklig forskjellsbehandling, og de skal ha reelle muligheter til å videreføre sin kultur og sitt språk. Tvungen assimilering er forbudt i konvensjonen.

Samtidig legges det vekt på at minoritetene inngår i et større samfunnsfelleskap, hvor et sett av felles spilleregler gjelder for alle. Når det gjelder nasjonale lover, så finnes det ikke noen lover som spesielt beskytter nasjonale minoriteter i Norge. Da grunnloven ble revidert i 2011, ønsket man heller ikke å nevne nasjonale minoriteter. Bare samene, som defineres som urfolk, har spesielle rettigheter i kraft av grunnloven. 

Følgende paragrafer kan anses som mest sentrale i rammekonvensjonen. Disse ble lagt mest vekt på i NOU 2015:7.

  • Artikkel 4: Legger vekt på likebehandling og ikke diskriminering.
  • Artikkel 5: Respekt for egen kultur- rett til å fremme og videreutvikle egen kultur. 
  • Artikkel 6: Fremme toleranse og forhindre hat og diskriminering.
  • Artikkel 12: Rettigheter som blant annet dreier seg om utdanning og skolegang.
  • Artikkel 15: Rett til effektiv deltagelse i offentlig og i økonomisk, sosialt og kulturelt liv.

Rammekonvensjonen legger vekt på viktigheten av å både respektere den etniske, kulturelle, språklige og religiøse identiteten til de nasjonale minoritetene, samt å legge forholdene til rette for at disse personene skal kunne gi uttrykk for, holde oppe og utvikle sin egen identitet.

Gjennom konvensjonen legges det vekt på at individer som tilhører nasjonale minoriteter skal likebehandles med andre personer og grupper i samfunnet, samtidig som de skal få muligheten til å bevare og videreutvikle egen kultur. Nasjonale minoriteter skal være en del av samfunnet og det skal ikke innføres noe «parallellsamfunn», der de lever adskilte liv. Det slås også fast i konvensjonen at personer som tilhører nasjonale minoriteter, skal kunne ta aktivt del i alle deler av samfunnslivet, og da særlig i avgjørelsesprosesser som vedrører dem spesielt. Denne retten (artikkel 15) er særlig viktig i forhold til Anno Glomdalsmuseets samarbeid med romanifolkets organisasjoner.


Under kan du se fire filmer hvor fire personer av romanislekt forteller om identitet, familieliv og kultur. 

  • 1/1
  • 1/1
  • 1/1
  • 1/1
Museum24:Portal - 2024.05.16
Grunnstilsett-versjon: 1