I følge Marie Lovinie Oliversen var det vanlig at faren oppdro guttene, og moren jentene i en taterfamilie. Hun forteller at Stor-Johan, faren hennes, lærte sønnene hvordan de skulle bruke kniven og om hestehandel, mens moren lærte jentene om handel og håndarbeid. Å handle var det viktigste ei taterjente skulle kunne. Barna lærte tidlig å hjelpe de voksne i det daglige arbeidet.

Fortsatt er det slik at barn blir oppdratt til å respektere de voksne, til å hjelpe til der de kan, og til å ikke «snakke i munnen på» de voksne. Det blir ansett som uhøflig å kalle eldre slektninger med bare fornavn. Eldre kvinnelige slektninger kalles tante og eldre mannlige slektninger onkel, etterfulgt av fornavnet. Barna, og særlig jentene, blir passet godt på av familien. Reglene for hva barna kan tillate seg er ofte strengere blant tatere enn hos andre familier i Norge.

At taterne stjeler er en kjent fordom. Taterne hadde sine faste reiseruter og kom tilbake til de samme bygdene og gårdene år etter år. De var derfor avhengige av stabile og gode relasjoner til de fastboende. Hvis de stjal fra de dem handlet med, og som de kanskje også fikk overnatte hos, ville de ødelegge sine egne reiseruter. I oppdragelsen ble derfor ærlighet lagt stor vekt på.

Historien som Emma forteller viser dette: 

«Vi måtte oppføre oss bra, hvis ikke var det vanskelig å få komme inn til folk. Pappa var en hard mann og når han først tok oss fatt, så forstod vi at han var høvdingen. Ellers var han snill. Vi hadde større respekt for pappa enn mamma. Hvis pappa ble sint visste vi at det var alvor. Mamma sa ofte at vi skulle få ris, men det skjedde aldri. Jeg tror ikke det gjør noe å ta ungene fatt ordentlig. Vi lærte en gang for alle. I dag er det ingen oppdragelse, og læreren får kjeft hvis han prøver å oppdra barna.

Husker en gang da jeg og bror min hadde stjålet noe fra en gård der vi overnattet. Jeg hadde tatt ei lita dokke og bror min hadde tatt en tollekniv. Jeg hadde aldri hatt noen dokke, og fristelsen ble for stor, så jeg tok den med meg. Vi dro avgårde i vogna om morgenen. Etter en times tid tok jeg fram dokka mi og broren min tok fram tollekniven. Vi begynte å leke, men pappa oppdaget det og fikk oss til å fortelle hvor tingene kom fra. Da fikk vi først ordentlig ris, så gjorde far vendereis og vi dro tilbake til gården. Der måtte vi si unnskyld til bondekona og levere tingene tilbake. Kona på gården synes synd på meg og sa at jeg bare kunne beholde dokka. Å stjele gjorde jeg aldri mer, ikke etter den lærerpengen far min ga meg.»

(Emma, født 1926)