«Jeg er bare en gammel bondekone, uten innflytelse i politisk og kulturell sammenheng, men så lenge jeg har levd, har en taterfamilie vært min families venner. Her på gården har de tatt inn i alle fall, så vidt jeg vet fra 1878, da min farfar og farmor overtok Mellom-Fjeld. Aldri var noe savnet da de dro videre. Aldri var det noe bråk eller tull av noe slag. De var venner som fikk hjelp, og som ga hjelp tilbake.

I 1935-36 ble båndene knyttet ekstra sterkt. Da var nemlig Frans Johansen, Lasse Johansens farfar, dødssjuk da de kom. Han hadde dobbeltsidig lungebetennelse. Dr. Løvsgaard ble budsendt. Han beordret Frans Johansen i seng og ga den behandlingen som var vanlig da. Antibiotika var ennå ikke kjent, så det gikk i feberdempende midler, riktig drikke og ro. Frans likte ikke å ligge i seng med ulltepper, pute og dyne. Han var jo vant til å ligge hardt.​

Han raste i febervillelse, ville ut, ville reise. Mor og far måtte hjelpe til å våke, og holde ham i ro. Ungene ble tatt hånd om inne hos oss, noe vi småjentene synes var stor stas. De to eldste guttene hjalp til med kjøring i skogen, de yngste ble lekekameratene våre. Mor spilte piano, og om kveldene spilte hun og ungene sang. Slik glemte de kanskje ei stund den vanskelige situasjonen de var i. Ei tatermor med åtte unger ville fått problemer hvis mannen døde. Heldigvis, etter flere uker, var han så frisk at de kunne reise videre. Men siden har vi 'hørt i hop'!»