«Det var slik med de reisende før, at noen reiste til sjøs, og andre på land. Som barn reiste jeg til sjøs med mor og far. Som voksen reiste jeg på land. Jeg er født i en skøyte, og på den tiden da jeg var guttunge, var det vanlig at man reiste hele året. Vi reiste hele vinteren selv om vi noen ganger frøs inne i isen. Det var ikke så greit om vinteren.

Vi var til sammen elleve søsken. De fleste av oss ble født om bord på båten, bare tre-fire av oss ble født på sykehus, i Grimstad og i Flekkefjord.

Hver gang mor skulle føde, hentet far jordmoren, og vi barna ble ryddet vekk. Det var et slit. Det var så grusomt mange barn på den tida. Jeg spurte en gang far min om hvorfor det kom så mange barn. 'Slik er det både blant folk og fant', svarte han.

I 1938-39 var det mange skøyter i Lillesandstraktene. Ofte var det fire-fem skøyter som dro ut sammen. Vi delte opp områdene og hadde faste reiseveier. Det var mye handel på den tida da det bodde mange folk rundt på øyene. Vi fiska selv, vi hadde ruser og et lite garn. Hvis vi trengte det satt vi ei ekstra teina. Nå har sommerturistene kjøpt de gamle husene. Trondøya, Bjørnholmen, alle de øyene der var faste plasser for oss.

Vi lagde visper som vi solgte, kniver solgte vi også. Min far lagde knivene. Han kjøpte bladene, mens tolleknivskaftet og slira lagde han sjøl. Det var kniver med gule skaft, såkalte Brusletto-kniver. Far fortinna også kobberkjeler.

Vi handla mye med gamle 'beroar' (båter) som vi pussa opp og bygde om. Far spleiset også tau. Han var flink til å spleise. Far pleide å holde mye til på Flekkerøya. Det var en øy med bare fiskere. Han hjalp fiskerne med å reparere og lodde utstyret i fiskebuene. Faren min drev med alt han kunne drive med.»

«'Falken', het båten vår. Vi måtte ha navn på den for å få den registrert. Navnet måtte skjæres inn på et brett og helst være i akterrommet. Under krigen måtte vi til og med ha nummer på den. I 1935 kjøpte vi 'Falken', da var jeg 9 år. Før det hadde vi ei skøyte som het 'Ulabrand', men den ble for liten etter hvert som ungeflokken vokste. Far fikk greie på denne skøyta, som lå på en plass ved Mandal som het Hoven. Den hadde blitt brukt som losskøyte. Den ga han 150 kroner for. Han strevde seg nesten i hjel for å skaffe pengene, men han klarte det. Fordi far var flink til å klare seg. 

Han hadde mye arbeid med båten for å rigge den til slik han ville ha den. På den tida var det ofte slik at vandriane (reisende) kjøpte gamle fiskeskøyter som de bygget om til fanteskøyter. Vi kjøpte opp fiskeskøytene og bygde dem om med seil og det som skulle til. Dekket måtte tettes til. Pappa hadde en lang bolt som han trefte dekket med, det vil si at han tettet til sprekkene ved å banke inn tau. Sprekkene ble fylt med et materiale dyppet i tjære dette var ofte tekstil. Deretter helte han vann på dekket slik at bordene svellet opp og tettet, så la han bløte filleryer oppå for å holde på fuktigheten. Det var ikke lett å holde båten tett, særlig ikke om sommeren når bordene lett tørket ut.»

«Vi holdt ofte til i Kalstadkilen ved Kragerø. Her kunne vi slappe av og 'kjerva morschta' (koke kaffe). Om kvelden satt mannfolka for seg og kvinnfolka for seg. Det var mye moro og samhold. Ingen falt utenom på den tida. Noen ganger når folk var fulle kunne de skjære i hverandre så blodet sprutet. På den tida var det noe som het forlik. Mot en skade du hadde fått kunne du få en skøyte mot å ikke melde skaden til politiet. Slik var det i den gamle tida.

Far spilte trekkspill. Han spilte til dans også. Josdalsfolka i Mandal var særlig flinke med trekkspillet. Det var mest familie som reiste sammen. Jeg er av Alltingane på mammas side, ut av Lindbommane på pappas side - og så er jeg ut av Verdalsfolka (Verdalane). Vi reiste mye med Trondsane. Pappas tante, Guri, og søskenbarna hans; Ingvald og Garman Tronsen. Vi reiste også mye sammen med Rosane.»