I 1946 holdt kommunene i Våler, Åsnes, Hof og Grue et «tatermøte» på Kirkenær der de vedtok en resolusjon til Stortinget om at de måtte gripe inn overfor taternes hestehold (Glåmdalen 15.5.1946).

I 1951 ble en ny paragraf i Dyrevernsloven innført, som sa at såkalte omstreifere ikke fikk bruke hest når de reiste mellom bygdene for å handle. §10 nr. 14 i denne loven sa følgende: «Det er ulovleg for omstreifarar, når dei flakkar ikring, å bruka hest eller anna dyr til å frakta folk eller varar med eller å føre med seg laushest». Den offisielle begrunnelsen for innføringen av paragrafen var dyrevernshensyn, mens det egentlige målet var å få taterne til å slutte med sin reisende levemåte. Dette framgår når paragrafen ble opphevet i 1974 med følgende begrunnelse: «Slik livsførsle som førersegna har for augo, er ellers ikkje vanlig lenger, så forbudet tener snaut noko føremål lenger».

Etter at hesten ble tatt fra taterne prøvde de som hadde mulighet å skaffe seg bil. Ellers ble håndkjerre og syklene igjen tatt i bruk. For andre gikk ferden med tog eller annen kollektivtransport. Uten hesten ble den daglige handelsturen både vanskelig og strabasiøs.

Loven om hestehold ble gjenstand for debatt i avisene og mange mente at dette var en lov som både var diskriminerende og som rammet de reisende for hardt. Selv Norsk misjon blant hjemløse, som ellers var utrettelige i sin politikk med å bosette taterne, reagerte på loven (Dagbladet 23.06.1951).

Sammen med endringer i samfunnsutviklingen, som gjorde at det ikke lenger var det samme behov for omreisende håndverkere og handelsfolk, så bidro alle tiltakene til at stadig flere tatere valgte en tilværelse som fastboende.