Hopp til hovedinnhold
Aleksander og Lena Johansen med familie og hest.

Loven om hestehold

I Solør i Hedmark ble det i en årrekke drevet en heftig lobbyvirksomhet overfor Stortinget for å få igjennom en lov som skulle forby taterne å holde hest. Så tidlig som i 1935 ble det foreslått for Stortinget å innføre en slik lov, men den fikk ikke flertall før i 1951.

I 1946 holdt kommunene i Våler, Åsnes, Hof og Grue et «tatermøte» på Kirkenær der de vedtok en resolusjon til Stortinget om at de måtte gripe inn overfor taternes hestehold (Glåmdalen 15.5.1946).

I 1951 ble en ny paragraf i Dyrevernsloven innført, som sa at såkalte omstreifere ikke fikk bruke hest når de reiste mellom bygdene for å handle. §10 nr. 14 i denne loven sa følgende: «Det er ulovleg for omstreifarar, når dei flakkar ikring, å bruka hest eller anna dyr til å frakta folk eller varar med eller å føre med seg laushest». Den offisielle begrunnelsen for innføringen av paragrafen var dyrevernshensyn, mens det egentlige målet var å få taterne til å slutte med sin reisende levemåte. Dette framgår når paragrafen ble opphevet i 1974 med følgende begrunnelse: «Slik livsførsle som førersegna har for augo, er ellers ikkje vanlig lenger, så forbudet tener snaut noko føremål lenger».

Etter at hesten ble tatt fra taterne prøvde de som hadde mulighet å skaffe seg bil. Ellers ble håndkjerre og syklene igjen tatt i bruk. For andre gikk ferden med tog eller annen kollektivtransport. Uten hesten ble den daglige handelsturen både vanskelig og strabasiøs.

Loven om hestehold ble gjenstand for debatt i avisene og mange mente at dette var en lov som både var diskriminerende og som rammet de reisende for hardt. Selv Norsk misjon blant hjemløse, som ellers var utrettelige i sin politikk med å bosette taterne, reagerte på loven (Dagbladet 23.06.1951).

  • Faksimile fra Dagbladet, 22.04. 1950.
    1/2
    Dagbladet, 22.04. 1950.
  • Dagbladet 23.06. 1951
    2/2
    Dagbladet 23.06. 1951


Sammen med endringer i samfunnsutviklingen, som gjorde at det ikke lenger var det samme behov for omreisende håndverkere og handelsfolk, så bidro alle tiltakene til at stadig flere tatere valgte en tilværelse som fastboende.


Johan J. forteller


«Kort tid etter at loven mot hestehold ble vedtatt, ble vi stanset av lensmannen i Lagerdal. Vi fikk kjøre til neste endestasjon i Kongsberg, så var det slutt. Vi fikk ikke lenger lov til å bruke hest. I stedet for den vakre hesten, måtte vi bruke dragkjerre (håndkjerre) og sykler. Det føltes som et nederlag og en ydmykelse, som om vi ikke lenger var verdt noe!

Noen måneder etter at hesten ble tatt fra oss, skaffet vi oss den første bilen, en 28-modell Buick. Jeg kjørte tre turer med en kjørelærer i Tønsberg og så fikk jeg lappen. Dette var i 1951 og jeg var 19 år. Etter at de tok hesten fra oss ble det ikke orden på noe. Kaffekista, lærskreppa og det andre vi alltid hadde sirlig dandert i vogna, ble nå bare slengt bak i bilen. Å ta fra oss hesten var det samme som å be dere bønder om å bli fiskere. Det meste av det jeg hadde lært av far min var knyttet til hesten. Det var jo først og fremst hestefolk vi var.»

(Johan J., født 1931.)


  • 1/1
Museum24:Portal - 2024.11.2 5
Grunnstilsett-versjon: 1