Den reisende spillemannen, som var uten røtter i noe spesielt lokalt bygdesamfunn, var på mange måter en motsetning til den bofaste bonden, men det var ikke noen stor forskjell på felemusikken til de reisende og felemusikken til den bofaste befolkningen. De spilte de samme slåttetypene og hadde hovedsakelig det samme repertoaret. Ånon Egeland peker derfor på at det tidligere synet på folkemusikk, som vektlegger at tradisjonene har vært basert på lokal tilknytning, må derfor nyanseres (Egeland 2000).

Til tross for at musikken til de bofaste og de reisende hadde mye til felles, snakkes det ofte om «taterslengen» eller «fanteslengen» når man beskriver de reisendes felespillernes spesielle særpreg. Et eksempel kan hentes fra Agder-området hvor de reisendes musikk hadde variable tonetrinn, tostemmig spill med dissonerende samklang (bordunspill) og pulsmarkering med buen (Egeland 2000).

Selv om det ikke er skrevet mye om felespillere av reisende slekt, så er Nils Bakke og felespilleren Hilmar Aleksandersen godt dokumentert. Mary Barthelemy har forsket rundt spellemannen «Fant Karl» og funnet ut mye nytt om hva de har tilført norsk musikkliv.

Fela var det dominerende musikkinstrumentet fra 1700-tallet og langt ut på 1900-tallet. Felespillerne var utøvere av datidens populærmusikk, og de stod for nær all dansemusikk. I dag er det få felespillere av reisende slekt. Dette henger sammen med at andre musikkinstrumenter og musikkformer har tatt over, men de gamle visene holder stand og har status som musikalsk arvesølv. Det finnes en rekke viser som ofte får betegnelsen «taterviser». En tatervise kan, som blant annet Hans Hinrich Thedens hevder, være ulike sanger som blir brukt og «odlet» av taterne selv. Dette kan være alt fra sanger på romani til gamle slagere av ulikt opphav.