Av Per Thoresen

Et typisk trekk ved norske, håndlagede kniver er «dialektene», dvs. at landsdeler og distrikter har sine typiske kniver, slik at vi kan se forskjell på kniver fra f.eks. Trøndelag, Telemark og Toten. I tillegg har vi to knivtyper knyttet til folkegrupper: taterkniver og samekniver. Sameknivene har vi felles med det øvrige Sameland. Taterknivene har vi til dels felles med Sverige. Enkelte taterknivmakere bodde litt i Norge og litt i Sverige, og på markeder som «Rørosmartnan» skal det ha vært en jevn blanding av taterknivmakere fra Norge og Sverige.

Sparsomme funn av taterkniver produsert før slutten av 1800-tallet kan ha flere forklaringer: Enten at taterne ikke produserte kniver tidligere, eller at de laget kniver vi i dag ikke oppfatter som typiske taterkniver.

Den typiske taterkniven er ingen egentlig brukskniv, men mer en pyntekniv. Taterkniven er oftere laget for salg til folk utenfor gruppen enn for bruk av taterne selv. De knivene taterne selv gikk med, var ofte enkle «Morakniver». Betegnelsen «taterkniv» ble brukt av personer som sto utenfor gruppen, og er ikke en betegnelse som taterne har brukt internt.

Ordet «taterkniv» er et godt samlebegrep, og alle knivinteresserte vet straks at det er snakk om en kniv laget på «tatermåten» med taternes tradisjonelle form, detaljer, materialer, teknikker og utførelse.

Mange av knivene er laget under de enklest tenkelige forhold. En knivmaker kunne i samme periode lage både utsøkte kvalitetskniver og kniver som ser ut til å være laget av en nybegynner. De første er laget på verkstedet hjemme, de andre er laget mer eller mindre i veikanten. Mange av knivene ble loddet i vedovner på gårder der de dro forbi. Knivene skulle ofte passe med en pris.

Når det ikke fantes kjøpere med evne og lyst til å betale mye, måtte kniven lages enklere. Når den rette kunden dukket opp, kunne en dyktig knivmaker få utfolde seg, og da kunne det plutselig komme en flott kniv fra en knivmaker som ellers ble oppfattet som en gjennomsnittlig dyktig håndverker.

Når det gjelder taterkniver er det ikke noe skille mellom kniver fra forskjellige deler av landet, men ofte kunne man se hvilken slekt knivmakeren tilhørte. Knivene har vært laget over hele landet, men noen distrikter har hatt flere dyktige knivmakere enn andre. De aller dyktigste har holdt til i Agder (f.eks. Lars Fredriksen), Vestfold (f.eks. Karl Olsen), Telemark (f.eks. Lars Griffenfeldt), Hedmark (f.eks. Stum-Karl) og Trøndelag (f.eks. Karl Fredriksen). Det er ofte vanskelig å se hvem som har laget en taterkniv. For knivmakeren var det ikke alltid noe poeng å få til sin egen stil. Slekta hadde kanskje en stor knivmaker, og da var det heller et mål å få knivene så lik forbildet som mulig enn å finne på noe eget.

Lars Griffenfeldt

Et sentralt navn er tateren Lars Griffenfeldt i Telemark, som hadde stor innflytelse på utviklingen av telemarkskniven. Når han laget kniver av Telemarks standard stasknivtype, utviklet han et graveringsmønster som er å finne igjen i knivene til noen av Telemarks største knivmakere, som Bjørn Kleppo og Aasmund Hovden. Griffenfeldt hadde også stor innflytelse på Lars Fredriksens staskniver.

Lars Fredriksen

Den mest sentrale blant knivmakeren i Aust-Agder. Han er den som hadde størst betydning for å utvikle den viktigste bruksknivtypen i fylket, som gjerne kalles Aust-Agder-kniven, Gjerstadkniven eller Fredriksenkniven. Fredriksen laget staskniver av tatertype, og dessuten staskniver av tilnærmet telemarkstype. Hans kanskje viktigste bidrag er likevel de enklere bruksknivene, som ikke er av tatertype.

Den typiske brukskniven hans eksisterte fra før som en lokalt etablert knivtype som mange laget. Fredriksen videreutviklet denne knivtradisjonen og «gjorde den ferdig», men uten å ta inn elementer fra taterknivene. Kniven hans ble et forbilde for en mengde knivmakere som ikke var tatere. Den er fremdeles Aust-Agders hovedknivtype. Her hadde altså en taterknivmaker avgjørende innflytelse på en lokal knivtradisjon, uten at knivtypen av den grunn regnes som taterkniv.

Johan Fredrik Hedenberg ble født i Sverige i 1869 og levde og virket hovedsakelig på de svenske og norske finnskoger. Ifølge ham selv leverte han kniver til både den svenske og den norske kongen (derav navnet knivkongen). Ifølge Karl Wilhemsen så fikk han et takkebrev fra den svenske kongen som takk for gaven, mens den norske kongen hørte han aldri noe fra. Men så var jo norskekongen dansk, tilføyer han.

I 1930 kom Hedenberg til Namnå, på norskside, hvor han bodde frem til 1934. Knivene til Johan Hedenberg kan deles inn ito perioder; de han laget før og de han laget etter perioden i Namnå. Det erikke kjent at han laget kniver da han bodde i Namnå. Hedenberg-knivene bliransett for å være spesielt harmoniske og velproporsjonerte, både i størrelse ogform. Det er ikke uten grunn at han i sin tid var vidt kjent og etterspurt påbegge sider av grensen.

Produksjonen av taterkniver er i ferd med å opphøre. Noen få kniver lages ennå, men det er knapt nok lenger en nylaget taterkniv å se på markeder og knivtreff. Mens det i samiske miljøer har blitt gjort mye for å bevare knivtradisjonen, er det ikke gjort noen tilsvarende framstøt blant taterne.

Fremdeles er det knivmakere igjen som holder tradisjonen levende, men for at ikke kunnskapene skal gå tapt, må den formidles videre til den yngre generasjonen. Opplæring i knivmaking vil, som blant samene, kunne være en viktig identitetsbærende faktor for den yngre generasjonen.

Blant de som i det senere tiåret har produsert kniver og har holdt knivtradisjonen i hevd er Nils Karl Magnus Karlsen på Oppdal, Nicolai Johansen (død 2015) på Skarnes, Olav Stålenblad Tollefsen i Heradsbygda utenfor Elverum, og Jonny Borge, bosatt på Ridabu i Hamar. 

Nils Karl Magnus Karlsen lager kniver med fint graverte holker og sliregrinder av nysølv og sølv. Skaftet og slira lager han av valbjørk og ibenholt.

Nicolai Johansen lagde hovedsakelig helmetallkniver av sølv og nysølv.

Olav Stålenblad Tollefsen lagde også helmetallkniver av sølv og nysølv, men også kniver i bein. 

Johnny Borge lager kniver med forskjellig materiale, både med valbjørk og ibenholt, men også helmetallkniver.