Hopp til hovedinnhold
Oslo. Stortinget.

Lovverket

Myndighetenes kamp mot «omstreifervesenet»

Myndighetenes kamp mot omstreifervesenet ga seg utslag i en rekke lover som rammet romanifolket hardt.

Vergerådsloven

Lov om behandling av forsømte barn, etter hvert kjent som vergerådsloven, ble vedtatt av Stortinget i 1896, og trådte i kraft i 1900.

Loven inneholdt bestemmelser som gjorde det mulig for offentlige myndigheter å gripe inn overfor foreldre som man mente forsømte sine barn. Barna kunne da plasseres i fosterhjem, barnehjem eller skolehjem.

Lovens første paragraf etablerte tre kriterier for vergerådsvedtak om å plassere barn utenfor hjemmet:

1) At barnet hadde gjort noe straffbart, 2) At barnet hadde en så dårlig oppførsel at det stod i fare for å bli kriminell og 3) At barnet ikke hadde en forsørger eller levde under så dårlige forhold at de ble, eller stod i fare for å bli, vanvyrdet eller fordervet.

Det var det siste kriteriet som vanligvis ble brukt overfor familier av romanislekt. Omsorgsovertagelsen av barn av romanislekt ble ofte begrunnet med at omstreiferlivet var skadelig for barna (NOU 2015:7).

  • Bilde av sko fra utstillingen Latjo Drom på Glomdalsmuseet.
    1/1
    Bilde fra utstillingen Latjo Drom på Glomdalsmuseet. Foto: Anno Glomdalsmuseet

Løsgjengerloven

Gjennom løsgjengerloven kunne staten, ved Misjonen, bosette omstreifere både på frivillig og ikke frivillig basis. 

Løsgjengerloven ble vedtatt i 1900, men først iverksatt i 1907. Etter § 7 i loven ble løsgjenger forstått som en som «[...] som hengir seg til ørkesløshet eller som driver omkring, oppholder seg utenfor sitt bosted og ikke på oppfordring […] gjør rede for sine erhvervskilder på en tilfredsstillende måte, - eller som ved løslatelsen fra straff for løsgjengeri ikke kan påvise fast bopel.» 

Videre ble det sagt at: «Kan eller vil han ikke skaffe seg fast bopel, er han pliktig til å motta en bopel som blir anvist ham etter nærmere regler som kongen gir». Etter loven skulle politiet «tilholde ham å skaffe seg sådan og skal i tilfelle så vidt mulig hjelpe ham med det.»

De nærmere reglene ble gitt ved resolusjon av 27. november 1907 som blant annet sa at Kirke- og undervisningsdepartementet hadde ansvaret for bosettelsen og at Misjonen formidlet dette.

  • Bilde fra utstillingen, håndjern.
    1/1
    Bilde fra utstillingen, håndjern. Foto: Anno Glomdalsmuseet

Handelsloven

Lov om handelsnæring (handelsloven) ble først vedtatt i juli 1907 og senere revidert i 1929 og i 1935. Den regulerte bestemmelsen av «omførselshandel», det vil si salg som ikke skjedde fra et fast utsalgssted. Dette var en handel som først og fremst jødene og romanifolket drev med, og som ikke hadde vært regulert tidligere.

I loven ble omførselshandel forbudt med mindre man hadde en politibevilling og det ble nødvendig å ha næringsbrev for å reise rundt og selge varer. I loven ble det slått fast at personer som kunne mistenkes for å enten være tiggere eller løsgjengere ikke skulle bli tildelt næringsbrev for å kunne drive omførselshandel.

Det ble advart mot denne handelen, som man mente både var uheldig for den handlende fordi den førte med seg en omflakkende livsførsel og «moralsk smitte».

  • Næringsbrev for omførselshandel.
    1/1
    Næringsbrev for omførselshandel. Foto: Anno Glomdalsmuseet

Steriliseringsloven

I siste halvdel av 1920-årene kom en ny arvelære som vektla arv på bekostning av miljø. Talspersoner for læren la vekt på å hindre raseblanding og å sørge for at folk med dårlige arveegenskaper ikke fikk muligheten til å forplante seg. 

Steriliseringsloven av 1934 markerer slutten på en lang debatt om rasehygiene. Den ble laget med den tyske steriliseringsloven som forbilde, og åpnet adgangen til å tvangssterilisere åndssvake, sinnssyke og sedelighetsforbrytere.

128 personer av romanislekt ble sterilisert med hjemmel i denne loven i perioden fra 1934 til 1977. 40 prosent av kvinnene som var på Svanviken ble sterilisert. Hvor mange som ble sterilisert uten hjemmel i lov vet vi ikke, så her er det trolig store mørketall (Haave 2000).

Romanifolket ble sett som et folk med dårlige arveegenskaper. Dette kommer tydelig fram i forarbeidene til loven, som hevdet følgende: 

«De (taterne) hører til et undermåls folkeferd som stadig rekrutteres fra samfunnets bunnfall. Intellektuelt sett står de norske omstreiferne i klasse med negre, indianere og meksikanere. Socialt og psykologisk er de å sette i klasse med vaneforbryterne».

  • Bilde av steriliseringsinstrumenter fra utstillingen.
    1/1
    Bilde av steriliseringsinstrumenter fra utstillingen. Foto: Anno Glomdalsmuseet

Loven om hestehold

I 1951 ble det innført en ny paragraf i Dyrevernsloven som sa at omstreifere ikke fikk bruke hest når de reiste mellom bygdene for å handle. §10 nr. 14 i denne loven sa følgende : «Det er ulovleg for omstreifarar, når dei flakkar ikring, å bruka hest eller anna dyr til å frakta folk eller varar med eller å føre med seg laushest». 

Den offisielle begrunnelsen for innføringen av paragrafen var dyrevernshensyn, mens det egentlige målet var å få romanifolket til å slutte med sin reisende levemåte. Dette framgår når paragrafen ble opphevet i 1974 med følgende begrunnelse: «Slik livsførsle som førersegna har for augo, er ellers ikkje vanlig lenger, så forbudet tener snaut noko føremål lenger».

  • Bilde av hestesko fra utstillingen.
    1/1
    Bilde av hestesko fra utstillingen. Foto: Anno Glomdalsmuseet

Karl forteller om loven om hestehold

  • 1/1

«Berger du barnet, berger du slekten»

«I dit ansikts sved skal du æde dit brød»

Aksel og Hulda Karlsen med flere foran en 1926 mod. Chevrolet i Gudbrandsdalen ca. 1956.

fra møtet med storsamfunnet

Museum24:Portal - 2024.03.00
Grunnstilsett-versjon: 1