Av Rolf Theil

Det finnes mange beslektede språk over hele Europa som heter romani. For å skille dem fra hverandre, kaller vi dem norsk-romani, svensk-romani, finsk-romani, engelsk-romani, walisisk-romani og så videre. Vi bruker romani som en betegnelse på hele språkgruppa.

Folk som snakket romani, kom til Balkan fra Lilleasia midt på 1200-tallet. Språket viser tydelig at de opprinnelig kom fra de nordlige delene av det indiske subkontinentet. Omtrent 60 % av ordene og det meste av bøyingssystemet i konservative romanispråk stammer fra indoariske språk, og de fleste indoariske språk blir snakket i Pakistan, Nepal, Nord-India og Bangladesh. Eksempler på indoariske språk er punjabi, gujarati, hindi, urdu, nepali og bengali.

Den røde streken på kartet viser den omtrentlige «vandringsruten» fra Nord-India, via Balkan og til Norge. Vi vet ikke nøyaktig når de første romanitalende forlot India, men på et språkvitenskapelig grunnlag kan vi slå fast at det må ha skjedd etter år 1000. Vi vet ikke hvorfor de forlot India, eller hvordan de reiste.

I tabellen nedenfor er en del ord fra norsk romani sammenliknet med de tilsvarende ordene i hindi. Dette viser at romani, hindi og andre indoariske språk har samme opprinnelse, nemlig urindoarisk, som ble snakket i Nord-India for over 2000 år siden. Ordene fra hindi er gjengitt i en vitenskapelig skrivemåte, med en forenklet forklaring i parentes skrevet i den romanirettskrivningen vi bruker her.

Språkgruppen romani deler vi i fire hovedgrupper – balkansk, valakisk, sentral og nordlig romani. Mens norsk-romani og det nært beslektede svensk-romani tilhører den nordlige gruppen, er språket til de norske romene/sigøynerne en variant av valakisk romani.

Valakia (rumensk Valahia eller Vlahia) er navnet på et landskap i Romania. I mange hundre år arbeidet mange romer/sigøynere som slaver i det nåværende Romania, men da slaveriet ble avskaffet omkring 1860, spredde de frigitte slavene seg til hele Europa. De kom til Norge på 1860-tallet, og språket deres kalles romanés – et ord som egentlig betyr «på sigøynervis» eller «på romvis».

Arveordene (det ikke-lånte ordtilfanget) i europeisk romani forteller at språkgruppa har sitt opphav i Nord-India, mens lånordene forteller om reiseruta. På veien fra India til Balkan har romani tatt opp lånord fra persisk, osetisk, armensk og gresk, så de romanitalende må ha oppholdt seg i eller reist gjennom områder der disse språkene ble snakket.

Tidligere ble armensk snakket over store deler av det østlige Lilleasia, så de romanitalende trenger ikke å ha vært i det nåværende Armenia for å møte på det armenske språket. Gresk har de også møtt allerede i Lilleasia. Romani har ikke lånord fra tyrkisk. Det skyldes at tyrkerne ennå ikke var noe dominerende folkeslag i Lilleasia da de romanitalende oppholdt seg der.

De tre tabellene under viser ni ord som romani har lånt fra persisk, armensk og gresk. Ordene fra disse språkene, som alle skrives med andre alfabeter, er gjengitt i en vitenskapelig skrivemåte, med en forenklet forklaring i parentes skrevet i den romanirettskrivningen vi bruker her.

Romani kom til Europa midt på 1200-tallet, og omkring år 1500 hadde de romanitalende spredd seg til hele kontinentet. Skillet mellom balkansk, valakisk, sentral og nordlig romani er et resultat av den store utbredelsen romani fikk på denne tiden. Folk som snakket romani nådde Norden omkring år 1500, og norsk-romani er en direkte etterkommer av det romanispråket som kom hit for 500 år siden.

Flere lånord forteller oss at de romani-talende reiste gjennom slavisk- og tysktalende områder på veien hit til Norden. Her er noen eksempler på slaviske (illustrert med kroatisk) og tyske (illustrert med høytysk/nedertysk) lånord:

Romanifolket/taterne blir omtalt på norsk med ulike navn som de ikke bruker selv, slik som fant, splint og fark. Disse navnene kan oppfattes negativt.

Flere av navnene røper mangel på kunnskap om folkets identitet og opphav. Romanifolket/taterne er i dag den offisielle betegnelsen på gruppen. Tater er et navn som mange av folket selv bruker, mens andre foretrekker å bli kalt romanifolket. Reisende er også et navn som er vanlig å bruke om seg selv. Det finnes også flere begrep på Romani, romanifolkets/taternes eget språk. De vanligste er tavring og vandri.