En gift kvinne bar alltid sin diklo på hodet, et hodetørkle knyttet på en spesiell måte. Å eie mange smykker var et tegn på velstand og status. Kvinnene bar vanligvis mange ringer av gull i ulik form og tyngde, men den fineste var gullringen, eller lodderingen, som hun fikk av forloveden. Lodderingen skulle helst være minst 30 gram tung.

På brystet bar kvinnene søljer og brystnåler. Søljene på brystet skulle være store, og den største kunne være 15-20 centimeter i diameter. Kvinnenes belter var av lær og tøy, og var utstyrt med store beltespenner.

En taterkvinne bar som regel flere lag med skjørt, og under ett av dem bar hun sin porsjika, ei løslomme. Der oppbevarte hun penger, verdisaker, pipa og tobakken. Pipa skulle, ifølge Marie Lovinie Oliversen, være en ekte Lillehammer-pipe, helst med lokk. Da ble det en skikkelig «kvinnfolkpipe». «Lokk på pipa brukte taterkjerringene for at det ikke skulle falle glør på minsteongen ved brystet», forteller søsteren Jenny Emilie Pedersen.

De unge på 50- og 60-tallet var de første til å bryte denne tradisjonen, men helt fram til i dag har mange eldre taterkvinner holdt på sitt tradisjonelle særpreg.

I dag blir det stadig mer vanlig, særlig blant de som ikke har vokst opp med et liv på landeveien, å markere sin identitet og tilhørighet med å kle seg i tradisjonelle klær ved spesielle anledninger.

En vanlig mannsdrakt blant taterne bestod av vide, bredbremmede hatter eller six-pence luer, fargerike halstørklær festet med en stor ring, og skjorte eller vest. Vesten var ofte av skinn og med sølvknapper. I denne hang et lommeur med klokkekjede av sølv. I lomma hadde de lommebok av skinn. Videre bestod antrekket av jakke og bukse, som ble holdt oppe av et knappebelte.

Kniven, som ofte var en enkel Morakniv, var festet til beltet, eller lå i en løsslire i lomma. På bena brukte man vanligvis skaftestøvler (Schluter 1993).

Ringer var også vanlig blant menn. En helt spesiell type var panteringen, som var en meget tykk gullring. Denne kunne brukes som pant dersom man manglet kontanter ved en handel. Den kunne også pantsettes mot varer eller kontanter.

Nå er det mulig for taterne å uttrykke sin identitet og tilhørighet gjennom deres egen bunad.

Peggy Enerud, kjent som en kristen sanger, og Mariann Grønnerud, konsulent på Glomdalsmuseet, har designet taternes egne bunad. Glomdalsmuseet har vært samarbeidspartner i prosjektet, som er finansiert av den kollektive oppreisingen for romanifolket/taterne i Kulturrådet.

Peggy og Mariann har vært opptatt av at bunaden skal uttrykke identitet og fortelle om et stolt folk som har opplevd mye motstand.

Damebunaden var klar i 2021 og mannsbunaden året etter. I designprosessen er det brukt fotomateriale fra Glomdalsmuseets fotoarkiver, og Norsk institutt for bunad og folkedrakter har vært rådgivere. 

Bunaden er ikke en rekonstruert drakt. Ettersom det finnes få gamle klesplagg etter taterne, er fotomateriale brukt for å finne inspirasjonen fra den særegne klesstilen som taterne hadde.

Bunaden har mye symbolikk i mønstre og søljer, som kjennetegner taterne. Blusen har roser, mansjettknappene er formet som kjerrehjul, og kjolelivet har innvevde fugler, mens halssølja symboliserer tro, håp og kjærlighet. Nederst på kjolestakken er det brodert inn noter fra visa «Se min ild».

I motsetning til andre norske bunader som er knyttet til et bestemt sted eller region, så er denne bunaden laget for et folk som har tilknytning til ulike steder i Norge.