Hopp til hovedinnhold
Marie Lovine Oliversen, Stor-Johans datter, med dronningutstyret på seg, 1974.

Klesdrakt

Klær var vanligvis noe man byttet til seg. Hvordan taterne gikk kledd varierte derfor etter hva det var tilgang på. Til tross for dette hadde både menn og kvinner en særegen måte å kle seg på. Lange skjørt, gjerne kappeskjørt, fargerike sjal, store søljer, ørepynt og hårkammer hørte med til en taterkvinnes klesdrakt.

  • Kvinneklesdrakt fra utstillingen.
    1/2
    Kvinneklesdrakt fra utstillingen. Foto: Anno Glomdalsmuseet
  • Herreklesdrakt fra utstillingen.
    2/2
    Herreklesdrakt fra utstillingen. Foto: Anno Glomdalsmuseet

Kvinnedrakt

En gift kvinne bar alltid sin diklo på hodet, et hodetørkle knyttet på en spesiell måte. Å eie mange smykker var et tegn på velstand og status. Kvinnene bar vanligvis mange ringer av gull i ulik form og tyngde, men den fineste var gullringen, eller lodderingen, som hun fikk av forloveden. Lodderingen skulle helst være minst 30 gram tung.


  • Pantering, loddering og ørepynt i gull.
    1/1
    Mannens giftering, panteringen, og kvinnens giftering, lodderingen, og ørepynt i gull. Foto: Anno Glomdalsmuseet


På brystet bar kvinnene søljer og brystnåler. Søljene på brystet skulle være store, og den største kunne være 15-20 centimeter i diameter. Kvinnenes belter var av lær og tøy, og var utstyrt med store beltespenner.


  • Belte med dekorative spenner.
    1/3
    Belte med dekorative spenner. Foto: Anno Glomdalsmuseet
  • Hjerteformet beltespenne i messing med gravering.
    2/3
    Hjerteformet beltespenne i messing med gravering. Foto: Anno Glomdalsmuseet
  • Sølje laget av Johan Julius Johansen.
    3/3
    Sølje laget av Johan Julius Johansen. Foto: Anno Glomdalsmuseet
  • Marie Lovinie Oliversen, Stor-Johans datter, med «dronningutstyret» på seg, 1974.
    1/3
    Marie Lovinie Oliversen, Stor-Johans datter, med «dronningutstyret» på seg, 1974. Foto: Lasse Torseth
  • Personlige smykker: hårkam, brosje og beltespenne.
    2/3
    Personlige smykker: hårkam, brosje og beltespenne. Foto: Anno Glomdalsmuseet
  • Jenny Emilie Pedersen, «Milla», med diklo og sølje, ca 1973.
    3/3
    Jenny Emilie Pedersen, «Milla», med diklo og sølje, ca 1973. Foto: Anno Glomdalsmuseet

En taterkvinne bar som regel flere lag med skjørt, og under ett av dem bar hun sin porsjika, ei løslomme. Der oppbevarte hun penger, verdisaker, pipa og tobakken. Pipa skulle, ifølge Marie Lovinie Oliversen, være en ekte Lillehammer-pipe, helst med lokk. Da ble det en skikkelig «kvinnfolkpipe». «Lokk på pipa brukte taterkjerringene for at det ikke skulle falle glør på minsteongen ved brystet», forteller søsteren Jenny Emilie Pedersen.

De unge på 50- og 60-tallet var de første til å bryte denne tradisjonen, men helt fram til i dag har mange eldre taterkvinner holdt på sitt tradisjonelle særpreg.

I dag blir det stadig mer vanlig, særlig blant de som ikke har vokst opp med et liv på landeveien, å markere sin identitet og tilhørighet med å kle seg i tradisjonelle klær ved spesielle anledninger.

  • Kvinnepipe med lokk.
    1/1
    Kvinnepipe med lokk. Foto: Anno Glomdalsmuseet

Mannsdrakt

En vanlig mannsdrakt blant taterne bestod av vide, bredbremmede hatter eller six-pence luer, fargerike halstørklær festet med en stor ring, og skjorte eller vest. Vesten var ofte av skinn og med sølvknapper. I denne hang et lommeur med klokkekjede av sølv. I lomma hadde de lommebok av skinn. Videre bestod antrekket av jakke og bukse, som ble holdt oppe av et knappebelte.


  • Elias Rosenborg med kniv klokkekjede og hatt.
    1/5
    Elias Rosenborg med kniv, klokkekjede og hatt. Foto: Anno Glomdalsmuseet
  • Lommeur i gull med graveringer.
    2/5
    Lommeur i gull med graveringer. Foto: Anno Glomdalsmuseet
  • Lommeur i gull.
    3/5
    Lommeur i gull. Foto: Anno Glomdalsmuseet
  • Mannens giftering, panteringen.
    4/5
    Mannens giftering, panteringen. Foto: Anno Glomdalsmuseet
  • Lommeur med klokkegrind.
    5/5
    Lommeur med klokkegrind. Foto: Anno Glomdalsmuseet

Kniven, som ofte var en enkel Morakniv, var festet til beltet, eller lå i en løsslire i lomma. På bena brukte man vanligvis skaftestøvler (Schluter 1993).

Ringer var også vanlig blant menn. En helt spesiell type var panteringen, som var en meget tykk gullring. Denne kunne brukes som pant dersom man manglet kontanter ved en handel. Den kunne også pantsettes mot varer eller kontanter.

Egen bunad for taterne

Nå er det mulig for taterne å uttrykke sin identitet og tilhørighet gjennom deres egen bunad.

Peggy Enerud, kjent som en kristen sanger, og Mariann Grønnerud, konsulent på Glomdalsmuseet, har designet taternes egne bunad. Glomdalsmuseet har vært samarbeidspartner i prosjektet, som er finansiert av den kollektive oppreisingen for romanifolket/taterne i Kulturrådet.

Peggy og Mariann har vært opptatt av at bunaden skal uttrykke identitet og fortelle om et stolt folk som har opplevd mye motstand.

Damebunaden var klar i 2021 og mannsbunaden året etter. I designprosessen er det brukt fotomateriale fra Glomdalsmuseets fotoarkiver, og Norsk institutt for bunad og folkedrakter har vært rådgivere. 


  • Mariann Grønnerud i damebunad med grønn vest.
    1/3
    Mariann Grønnerud i damebunad med grønn vest. Foto: Ricardo foto
  • Peggy Enerud i damebunad med rød vest.
    2/3
    Peggy Enerud i damebunad med rød vest. Foto: Ricardo foto
  • David Kirkenes i herrebunad.
    3/3
    David Kirkenes i herrebunad. Foto: Ricardo foto

Bunaden er ikke en rekonstruert drakt. Ettersom det finnes få gamle klesplagg etter taterne, er fotomateriale brukt for å finne inspirasjonen fra den særegne klesstilen som taterne hadde.

Bunaden har mye symbolikk i mønstre og søljer, som kjennetegner taterne. Blusen har roser, mansjettknappene er formet som kjerrehjul, og kjolelivet har innvevde fugler, mens halssølja symboliserer tro, håp og kjærlighet. Nederst på kjolestakken er det brodert inn noter fra visa «Se min ild».

I motsetning til andre norske bunader som er knyttet til et bestemt sted eller region, så er denne bunaden laget for et folk som har tilknytning til ulike steder i Norge.

  • Sølje til damebunaden, båtroret.
    1/3
    Sølje til damebunaden, båtroret. Foto: Sigmund Espeland
  • Ring til herretørkle, roser.
    2/3
    Ring til herretørkle, roser. Foto: Sigmund Espeland
  • Lommeur til herrebunad, tro, håp og kjærlighet.
    3/3
    Baksiden av lommeur til herrebunad, tro, håp og kjærlighet. Foto: Sigmund Espeland
  • Den største sølja til kvinnebunaden, med kjerrehjul.
    1/2
    Den største sølja til kvinnebunaden, med kjerrehjul. Foto: Sigmund Espeland
  • Klokkegrind med lenke og mynt.
    2/2
    Klokkegrind med lenke og mynt. Foto: Privat/Anno Glomdalsmuseet
Museum24:Portal - 2024.05.16
Grunnstilsett-versjon: 1