Det som kjennetegner mattradisjonene til taterne er rammen det reisende livet ga. I motsetning til bøndene, som både hadde plass til å bake, salte, safte og sylte, så var det begrensende muligheter for dette i en reisende tilværelse.

Mange av dem som Glomdalsmuseet har snakket med vokste opp i perioden fra 1920-1950. De opplevde en tid preget av fattigdom og mangel på det meste. Selv om kjøtt, og særlig flesk, var en klar favoritt, hadde de færreste daglig tilgang på dette. Dagligkosten var grøt. Dette var også den dominerende kosten til de fastboende.

Kaffe, tobakk og sukker var varer som vanligvis ble kjøpt hos lokale kjøpmenn mot kontant betaling. Kaffe ble brukt av hele familien, også av barna, selv om det ble sagt at barna ikke skulle ha kaffe kokt på grut, at kaffen var blitt kokt flere ganger. Kaffe og tobakk var noe de reisende måtte ha. Tok tobakken og kaffen slutt, så tok mismotet over, i følge Milla.

Emma forteller dette om kostholdet til familien da hun vokste opp:

«Kaffe og tobakk måtte både mamma og pappa ha. Vi unga fikk også kaffe, men aldri kaffe som var kokt på grut. Det hendte at vi bare spiste en gang om dagen. Det å få en fleskebit og en potet var rene julekvelden for oss. Ellers spiste vi mye grøt, så det er ikke rart vi ble kalt for 'grøtfolket'.

Mamma lagde ofte 'nevagrøt', som var veldig vanlig i Solør på den tida da jeg vokste opp. Nevagrøt ble laget av finsiktet havre. Alle fikk en fleskebit som de kunne dyppe oppe i grøten. Det ble kalt 'neva-grøt' fordi en dyppet fleskebiten i grøten. Fleskebiten holdt en med 'nevan' (hendene). Ellers likte vi godt ertesuppe med helgryn, kokt på knoke. Flesk på gloa var også noe vi var veldig glad i, vi brukte samme teknikk som med pølser, nemlig å steke det med en pinne over bålet. Egg spiste vi også når vi fikk tak i det.

Vi brukte aldri gaffel, bare kniv, ellers hadde vi hver vår tallerken, kopp og skål. Vi drakk vann for det meste, selv om det hendte at vi kunne få byttet til oss saft. Vi lagde ikke saft selv, men spiste bærene rett fra naturen.Vi hadde verken utstyr til å lage saft eller muligheten til oppbevaring. Søtsakene vi fikk var kandissukker.»

(Emma, født 1934)

De av taterne som var fastboende i hele eller deler av året hadde en større mulighet til et mer variert kosthold, men grøt er fortsatt den dominerende hverdagskosten.

Siljes familie reiste bare deler av året og hun forteller dette om kostholdet de hadde:

«Foreldrene mine kjøpte sukker og kaffe, resten byttet de til seg. Mor byttet til seg egg, flesk og grønnsaker. Vi spiste mye kjøtt og flesk. Mor lagde slike nydelige eggpannekaker. Vi sprang til gårdene og fikk byttet til oss litt jordbær og rabarbra, så kokte mamma saftsuppe av det. Så stekte hun løvtynne pannekaker. Ellers var det mye grøt til kveldsmat. Vassgrøt med litt melk til var vanlig kveldsmat. Ellers byttet vi til oss spekemat. Vi kokte ertesuppe. Stekt flesk og brød var det mannfolka likte best. De gamle kjerringene kunne lage nevagrøt. Ellers spiste vi flesk og poteter med saus.»

(Silje, født 1934)

Fisk var en naturlig del av kostholdet for de båtreisende, og Johan B. (født 1931) forteller at da han vokste opp hadde de en torskeruse, og i tillegg et garn som de brukte til å fiske berggylt. Fisk var derimot noe de reisende på innlandet vegret seg for å spise. Til tross for dette, var sild en viktig del av kostholdet.

Maja (født 1936) sier dette om kostholdet da hun vokste opp:

«I teltet hadde vi kaffekiste, kjele og primus, som vi brukte til å koke kaffe. Maten var for det meste brød, margarin og sild. Sild var jo fattigmannskost før i tida. Vi hadde sukker på brødskiva. Jeg husker at på skolen byttet ofte ungene brødskiver med hverandre. De hadde ordentlig pålegg, men ingen ville bytte med oss som bare hadde sukker på brødskiva».

Taterne hadde klare preferanser når det gjaldt mat og hvilke måter maten skulle behandles og oppbevares. Maten og kaffetingene skulle oppbevares i kaffekista.



Mens taterne i innlandet hadde begrenset plass i kjerra, så hadde de sjøreisende muligheten til å plassere tingene sine på et større areal i båten. De hadde vanligvis ikke kaffekiste til oppbevaring av mat. Johan Bredesen forteller at de hadde to svære lagringsbenker i skøyta med god plass oppbevaring av mat. Den ene ble brukt til å lagre grønnsaker og den andre til å lagre poteter. Grønnsakene handlet de til seg. På dekk lagret de i tillegg to store tønner med fisk som de handlet på land. Dette var tørrfisk eller vanlig fisk.

Taterne i innlandet brukte i tillegg til kaffekista, der de lagret mat, også ei lærskreppe der sengetøy og klær ble oppbevart. Etter at hesten ble borte og bil ble stadig mer vanlig så forsvant gradvis både bruken av kaffekista og lærskreppa.