«Det var her den lå, taterleiren, som i krigsårene 1940-45 og utover i femtiårene var en både rik og variert farveklatt i vår lokale historie her i Vikvarvet. De tyske okkupantene var ute etter taterne under krigen, og om taterne ikke kunne vise til et fast bosted, så ble de blant annet nektet de viktigste rasjoneringskortene. Og det var ingen spøk i de tider. Og slik gikk det til at Nils Fredriksen som den første, kom med familien sin og Blakken, og fikk kjøpt seg et lite jordstykke og et stabbur som han satte opp som bolig. Dermed var Fredrikstad by anlagt her i grenselandet mellom Overvik og Samstadsgrenda.
Navnet Fredrikstad ble nok til på folkemunne fordi Fredrik og Fredriksen var i flertall i navneregisteret. Men det fulgte snart flere etter. Det kom både Lysgård, Alexandersen, Johansen og Nilsen. Og alle med klangfulle fornavn og klengenavn. For det meste sto det sju hus i leiren, og det overvintret opptill 60 tatere her på det meste.
Husene var bur og eldhus som de fikk tak i rundt i bygda, og selv om det nok var kummerlige og spartanske forhold, så var det alltid en viss orden både i husene og i 'bygatene'.
En god del tuskhandel og klokkebytte ble bedrevet i sene kveldstimer, og en og annen høylytt fest kunne det også bli. Mange fastboende fant veien hit for å gjøre en handel, og ellers drev taterne en utstrakt blikkenslagervirksomhet. Flinke håndverkere var de, og både visper og øser, spann og takrenner ble produsert her i krigsårene. Det kom godt med, for slikt fantes ikke i butikkene under krigen.
Ungene som vokste opp her, fikk sin skolegang på Vikvarvet skole i lag med grendas øvrige skolebarn. Nye verdensborgere ble født her, godt assistert av bygdas jordmor, «søster Marit». Hun var den som tok ansvar for at det helsemessige ble tatt vare på også her. Litt av en begivenhet var det også da fire brudepar her fra Fredrikstad ble gift på samme dag i Selbu kirke.
Ellers var taterne aktivt med i det som foregikk i grenda. De var med i vegstyret for Overvikvegen, og når Vikvarvets forbruksforening hadde sine årsmøter møtte de flittig opp. Der på «foreninga» hadde de sin handel, og mang en melkeliter og andre matvarer ble båret bakkene opp til leiren i disse årene. Bestyrer Fuglem var for øvrig en som hjalp taterne over mangt et knipetak når det røynet på som verst.
Nå er både husene og taterne borte. La oss derfor ta vare på tuftene og minnene. Og roer du deg ned en stille sommerkveld, kan det godt hende du hører granene rundt plassen hviske seg imellom om en svunnen storhetstid. En tid det var liv og røre her, og der både Smask og Snus, Sander og Frida sprang omkring og lekte rundt husnovene på Fredrikstad!»
