Hopp til hovedinnhold

Et folkemord på norsk jord?

Hva er folkemord, og kan politikken overfor romanifolket kalles folkemord?

Hva er folkemord?

Ifølge FNs folkemordskonvensjon betyr folkemord fullstendig eller delvis forsøk på å utrydde en folkegruppe på bakgrunn av etnisitet, nasjon, religion eller seksuell legning. På engelsk heter folkemord genocide, som stammer fra de greske ordet genos (rase eller stamme) og det latinske ordet cide (mord). Folkemord er massedrap utført på bakgrunn av hvem ofrene er, og ikke hva de har gjort (https://www.civita.no/politisk-ordbok/hva-er-folkemord).

Det stilles strenge kriterier for å definere massedrap som et folkemord. Intensjon om utryddelse må være dokumentert. I tillegg må overgriperen, som oftest er en statsmakt eller en militær gruppe, ha en forutgående plan for massedrap basert på gruppetilhørighet. Drapene må være kritikkløst utført, noe som innebærer at det ikke skilles mellom stridende parter og sivile. (https://www.civita.no/politisk-ordbok/hva-er-folkemord).

Noen av de mest kjente folkemord i vår tid er Holocaust under andre verdenskrig (6 millioner døde), folkemordet på armenerne under første verdenskrig (1,5 millioner døde), folkemordet i Kambodsja i 1975-79 (2 millioner døde), folkemordet i Rwanda i 1994 (800 000 døde) samt Srebrenica-massakren i det tidligere Jugoslavia i 1995 (8000 døde). Det første erklærte folkemord skjedde i Namibia i 1905, da den tyske kolonimakten massakrerte 50 000 av Herero-folket, også kvinner og barn, i et forsøk på å slå ned alle former for opprør mot kolonistyret (https://www.civita.no/politisk-ordbok/hva-er-folkemord, (se mere om folkemord på Holocaust senterets nettside: https://folkemord.no/ ).

Kan politikken overfor romanifolket kalles folkemord?

Kan et forsøk på å utrydde en gruppe, der man bruker andre metoder enn drap defineres som et folkemord? Her i landet har flere argumentert for å kalle politikken overfor romanifolket/taterne folkemord. Helsingforskomiteen i Norge diskuterer dette i en rapport der de blant annet ser på en av FNs konvensjoner om folkemord (konvensjon 260 A III). Konvensjonen har fire punkter som hver for seg kvalifiserer for betegnelsen folkemord:

 1) Å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;

2) bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis;

3) å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen;

 4) med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.

Når vi ser disse fire punktene og tar for oss politikken overfor romanifolket fra slutten av 1880-, tallet og hundre år framover, så kan særlig punkt tre og fire «kvalifisere» for å kalle politikken overfor gruppen for et folkemord. Det ble gjort konkrete tiltak for å forhindre fødsler overfor gruppen (gjennom steriliseringsloven) og barn ble med makt tatt fra romanifolket og plassert i en annen gruppe, det vil si hos bofaste familier som ble definert som «gode fastboende borgere». Dette ble gjort ved hjelp av vergerådsloven (som senere ble til Lov om barnevern). I arbeidet med loven blir det lagt vekt på at barn kunne tas fra familier av romanislekt og plasseres i barne- eller fosterhjem, med den hensikt å forhindre en reisende levemåte.

Til tross for at Helsingforskomiteen mener at politikken overfor romanifolket kan ligne på både folkemord, etnisk rensing og forbrytelse mot menneskeheten, så konkluderer de med at begrepene ikke er treffende. Dette handler både om intensjonen med politikken og omfanget (https://www.nhc.no/content/uploads/2018/10/romanirapport_final_version2.pdf).

Raphael Lemkin (1900-1959) som var den første til å bruke begrepet folkemord og som etter hvert førte folkemordskonvensjonen i pennen, la ikke bare vekt på at folkemord måtte bli ulovlig og straffbart, men at alle individer skal ha rett til å praktisere egne tradisjoner og å ta vare på sin egenart (Erickson 2016). At den norske politikken overfor romanifolket lenge brøt med retten til å utøve egen kultur er det få som vil være uenige i.

Et kjent sitat fra kolonibestyrer Knut Myhre på Svanviken arbeidskoloni, der taterne skulle lære å bli bofaste, viser at den den norske politikken, iverksatt av Norsk Misjon blant hjemløse, hadde kulturell assimilering som et bevisst og tydelig mål:

 «Det vi gjør er bevisst å utrydde et folks egenart, deres språk og deres livsform», uttalte Myhre til bilde- og reportasjebladet Aktuell i 1963.

 

Tilbake til:
Museum24:Portal - 2024.06.11
Grunnstilsett-versjon: 1