«Jeg bodde sammen med min mor hos min onkel på Tollnes. Han var egentlig min mors onkel. Han var som en far for meg, og snillere mann har jeg aldri møtt. Mor og jeg bodde i annen etasje. Der var det ett stort rom og en sovealkove. Jeg husker veldig godt at jeg aldri fikk leke med de andre barna i området. Hver gang jeg gikk ut for å leke, kom foreldrene og hentet dem. Jeg var mørkere i både hår og hud enn de andre barna, og ble noen ganger spurt om jeg kom fra utlandet. Jeg visste ikke at jeg var av reisende slekt, selv om jeg etter hvert hadde en mistanke om det.
Min mor var redd og ville aldri fortelle hvem hun var. Hvis noen skulle få vite at hun var av reisende slekt, så kunne barna bli tatt fra henne. Hun hadde lite skolegang og ble selv tatt fra sine foreldre da hun var liten. Familien som hun var hos var ikke snille mot henne. Til tross for en vanskelig oppvekst, så var min mor veldig mjuk og en alle tiders mor. Min mor og onkel pratet ofte om gamle dager, så jeg hørte en del om de reisende. Min onkel reiste rundt og reparerte kjeler. Han lagde og solgte kjeler, og annet blikkenslagerutstyr som takrenner. Min mor jobbet på kjøkkenet på forskjellige steder, blant annet en del i Oslo.
Da jeg var barn, kom det ofte reisende på besøk. Det var min onkels slekt som kom. Både min onkel og min mor var enige om at jeg skulle skånes mot å vite om denne slekta. Jeg skjønte senere hvorfor min onkel ikke ville fortelle noe om hvem vi var. Det var redselen. Myndighetene hadde stor makt over de reisende. Jeg spurte mor om hvor vi kom fra, men hun svarte ikke. Jeg skulle ikke bry meg om mitt opphav. Jeg fikk etter hvert to halvsøsken som var fem og sju år yngre enn meg. En bror og en søster. De ble begge født mens jeg bodde hos min onkel. De ble siden adoptert bort.»
«Da jeg var syv år ble jeg satt på barnehjem. Barnehjemmet ble ledet av 'Det hvite bånd', en kristen organisasjon. Jeg rømte allerede dagen etter de kom og hentet meg til barnehjemmet. Både mor og onkel var hjemme. Jeg gråt, og mor gråt. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle være på barnehjem og ikke hos min mor. Det var bittert og vanskelig å forstå. Tre ganger rømte jeg. Hver gang ble jeg banket med bjerkeris på barnehjemmet når jeg kom tilbake. Det var krig, og jeg tenkte at det kanskje var derfor jeg ikke kunne bo hjemme. Jeg spurte alltid etter min mor på barnehjemmet, men jeg fikk da beskjed om at hun skulle jeg ikke bry meg om.
Mor ble nektet adgang til barnehjemmet. Bare når jeg sto som konfirmant fikk hun komme på besøk. Jeg fikk lov til å besøke min onkel, men aldri min mor. Mor var udugelig og ubrukelig og burde ikke hatt barn, sa de på barnehjemmet. Takket være min onkel fikk jeg telefonisk kontakt med mor. Han tok meg ofte med på telegrafen for å snakke med henne. Han fortalte også hvor jeg kunne treffe mor. Vi måtte møtes på hemmelige steder i parker eller på gaten nær barnehjemmet. Det var vondt og opprivende for begge. Mor gråt veldig når vi skiltes.
Når jeg skjønte at jeg måtte gå, spurte jeg alltid mor: 'Hvorfor kan jeg ikke få være med deg?' Hun fant ofte på en praktisk unnskyldning som gjorde at det ikke var mulig, men noen ganger sa hun til meg at hun ikke ble tolerert av bestyreren på barnehjemmet.
Høytidsdager som jul var hyggelige på barnehjemmet, da hadde vi det bra, det ble gjort stas på oss og vi fikk gaver og julemiddag. Ellers var det streng tukt.
Vi fikk ris for det minste og måtte ut i skogen og finne riset selv. Det bodde en del barn rundt barnehjemmet, vi hadde et godt forhold til dem. Det var heller aldri noe bråk oss ungene imellom på barnehjemmet. Det var i alt 20 stykker av oss, gutter og jenter. I likhet med de andre barna på barnehjemmet gikk jeg på folkeskole i Porsgrunn.
Vi fikk ikke så mye hjelp med skolearbeidet. De synes ikke at skolearbeid var viktig, derimot var de veldig opptatt av at vi var presise. Hvis vi ikke kom i tide, fikk vi juling og husarrest. Vi hadde ikke klokke, så det var ikke alltid like lett å passe tiden.»
«Jeg var på barnehjemmet i 8 år. Da jeg var 15 år, var jeg ferdig på barnehjemmet, og de sendte meg til sjøs. Da skulle jeg ut og lære folkeskikk. Jeg syntes at det var bittert at de bestemte ting over hodet på meg.
Jeg var ute i tre år. Det var en fin tid. Da jeg kom hjem igjen, flyttet jeg inn til min mor. Etter at jeg ble tatt fra henne, flyttet min mor til Oslo og jobbet i mange år på Sætre kjeksfabrikk. Hun ble ensom og bitter, og følte seg sveket. Etter mors død fikk jeg vite at jeg var av taterslekt. Jeg tok da kontakt med Riksarkivet. Min mors familie var Bredesen, mens hun alltid selv hadde kalt seg Larsen. Hun hadde til og med løyet på alderen. Jeg så hennes konfirmasjonsattest. Ifølge henne selv så skulle hun ha vært 12 år på den tiden, og det stemte ikke med konfirmasjonen. Da jeg fikk vite hvilken slekt jeg tilhørte, tok jeg opp telefonen og ringte mine slektninger. Johan Bredesen viste seg å være min mors søskenbarn, og han kunne fortelle om slekta.
Jeg følte en veldig fred og ro da jeg fant ut dette.»