«Jeg ble født i 1947 i Hundtorp. Vi reiste i bygdene i Gudbrandsdalen, Torp, Valdres og Telemark. Vi hadde faste steder vi overnattet. Noen ganger kunne vi risikere å ikke finne ly for natta. Da fant vi ei løe der vi krøp langt ned i høyet, så vi frøs ikke i hjel. Det var en kamp for å finne overnatting på vinterstid. Vi kjørte oppover bratte lier og var derfor rimelig topptrente. På de fleste stedene ble vi bare en natt, men det hendte vi var flere uker på samme sted. Da vaska mor golv og hjalp til med å lage mat. Foreldrene mine førte et tradisjonsrikt taterliv. Jeg var den yngste av fire barn. Jeg fikk kallenavnet Jøden etter jordmoren som tok meg imot. Ettersom jeg var så mørk, sa hun at jeg lignet på en jøde, og dette ble kallenavnet mitt. De første årene hadde far verken hest eller bil, men han var en av de første som fikk seg bil. Ungene sprang i forveien for å «ta døra» slik at ikke folk fikk låst. Vi solgte sanger. Gikk og sang. Om sommeren lå vi i telt. Det var ikke campingvogn den gangen. Vi ungene måtte klare oss mye alene. Vi var alltid glade når det kom andre til bakken. Ofte var dette nær slekt. Søsknene til foreldrene mine. Mannfolka drakk alltid når de traff hverandre. Kvinnfolka lagde mat og mennene drakk.
Når noen ikke hadde mer, delte de andre. Alt var felles. Vi spiste vassgraut når det var dårlige tider. Jeg kan ikke huske at vi sultet eller frøs. Vi byttehandlet flesk, egg og mjølk på gårdene, og kjøpte tobakk og øl på butikken. Maten ble laget på primus. Vi reiste, sommer som vinter. Kvinnfolka var de flinkeste i hverdagen. Mens mannfolka tok en handelstur innimellom, var det kvinnene som handlet daglig. Foreldrene mine kjøpte blader, nåler, damaskduker og klokker i en butikk i Oslo. Moren min solgte bladene, dukene og nålene videre, mens far min solgte klokkene og drev med takrenner. Vi brukte romani, men jeg kunne aldri føre en skikkelig samtale på romani. Vi brukte det mest som et hemmelig språk.
Det var godt å tilhøre en storfamilie. Jeg hadde ofte fettere og kusiner rundt meg. Bare en av disse var yngre enn meg, det var min kusine. Hun var lys og jeg synes hun var så vakker. Vi hadde spesielle bånd og er glade i hverandre den dag i dag. Jeg kan aldri huske at mor og far ga oss juling. Husker hvor godt det var å krype opp i fanget til bestemor når alle andre var dumme.»
«I 1956 ble jeg bortsatt. Jeg var ni år da Norsk Misjon blant hjemløse kom. Barnevernsnemnda hadde ikke noe negativt å peke på. Da dette skjedde leide vi hus av kjentfolk på Flå i Hallingdal. Det hadde vært møter i barnevernsnemnda på forhånd. Da de hentet oss var det to representanter fra Norsk Misjon til stede, Ester Ødegård og Oscar Frogner, samt politi og barnevernsnemnd.
Målet for misjonen var å utslette alle reisende. De sa at taterne skulle integreres i det norske samfunn, mens det de opplevde var full isolasjon. Dette er det sorteste kapitelet i norsk sosial historie. Jeg var som sagt ni år mens søsknene mine var 11, 14 og 16 år. Vi ble hentet til Oslo der vi ble skilt. Vi fikk ingen forklaring. Det står i barnevernsloven at man skal prøve å holde søsken samlet, men dette var ikke tilfellet for oss. Jeg så ikke søsknene mine igjen før jeg ble voksen.
Jeg ble overført til barnehjemmet Eilert Sundt på Eidsvoll. Det var lite hyggelig å være der. Forholdene var veldig like de vi har hørt om fra barnehjemmene i Bergen. Det var alltid et helvete etter at foreldrene hadde vært på besøk. Etter hvert prøvde jeg å få mine foreldre i fra å komme. Jeg ble oppfostret til å tro at foreldrene mine ikke var noe verd. Det var tre søsken som drev stedet. Rene familiedynastiet (søstrene Rognstad).
Da jeg kom på barnehjemmet, begynte jeg i første klasse. Jeg fikk seks års grunnskoleutdanning på barnehjemmet. Vi gikk på den vanlige skolen og jeg hadde verdens snilleste lærerinne. Vi hadde et greit forhold til lokalbefolkningen, men vi ble alltid holdt på en armlengdes avstand. Jeg spilte i guttemusikken og det ga meg mange fordeler. Jeg var også god i idrett.
Jeg hadde ikke gått en dag på skolen før jeg kom til barnehjemmet. Foreldrene mine ville ikke at vi skulle gå på skole, fordi de var redde for at misjonen da ville ta oss. Det var også veldig vanskelig å få husrom over tid. Det var alltid myndighetspersoner som var vanskelige. Det var en hets mot reisende. Jeg husker godt en gang vi var i Gvarv i Telemark. Vi lå i huset til 'Pols Kalle'. Det kom en mann og spurte hvem vi var, hvor gamle vi var og hva vi het. Da vi fortalte dette til mor og far senere på dagen, så stakk vi av med en gang.
Loven sier jo at ingen skal få det verre etter at barnevernet har tatt omsorgen for barna fra foreldrene. Når det gjaldt oss, kom vi fra røyken til skjærsilden. Barnevernet opprettholdt ikke sin rolle med besøk og tilsyn. Minst seks ganger i året skal tilsynsføreren gå på besøk. Barnevernet hjalp oss ikke. Først mye senere begynte barnevernet å kontrollere hjemmet. Da ble det slått alarm. Forholdene var elendige, og de sa ifra at hvis ikke noe ble gjort, så sa de ifra seg tilsynsføreransvaret. De ansatte på barnehjemmet var negativt innstilt til oss som bodde der. De så på oss som en pariakaste.
Da de mistet oss, skilte mor og far lag. Mor begynte å drikke da vi ble tatt fra henne og ble etter hvert en hard alkoholmisbruker. Mor giftet seg etter hvert igjen med en reisende, far med en 'bosittandes' (fastboende).»
«Jeg avsluttet framhaldsskole, så yrkesskole. Så ble jeg sendt med en enveisbillett til Danmark med Holger Danske. Jeg var der nesten ett år. Det var vanskelig å få jobb på den tiden. Jeg fikk jobb på en sykkelfabrikk ved Silkeborg. Bodde der hos en familie som før bodde på Eidsvoll. Jeg var da 16 år. Jeg måtte da stå på egne bein og fikk ikke lenger noen hjelp. Det var et ganske håpløst utgangspunkt. Jeg reddet meg med å reise på sjøen, og der var jeg til jeg ble 23 år.
Etter jeg var ferdig på barnehjemmet gikk jeg til Misjonens kontor i Holbergsgate for å finne søsknene mine. De ga meg adressen til broren min. Han var gift og hadde ei datter. Gjennom ham fikk jeg kontakt med far. Det er rart å beskrive situasjonen. Det er broren din, men han er en fremmed! Jeg bodde lenge i Oslo og vi hadde da god kontakt. Fikk etter hvert et godt forhold både til broren min og til far. Søstrene mine hadde jeg mer avstand til.
Forholdet mellom oss søsknene ble aldri det samme. Noe manglet og det ble ikke den samme søskenkjærligheten som den gang. Jeg savnet samholdet i alle disse årene. Det kom aldri noe annet enn vondt ut av dette vedtaket.»
«Etter at jeg var ferdig på sjøen, reiste jeg til Vågå. Jeg traff da min kone og vi har vært sammen nå i over 33 år. Vi har tre velskapte fine unger. Etter at jeg fikk kontakt med far og søsknene mine fikk jeg også kontakt med mor. Moren min sluttet å drikke da jeg fikk barn. Jeg truet med å ikke besøke henne hvis drikkingen fortsatte. Hun sluttet derfor med en gang og har ikke rørt alkohol siden. Vi flyttet til Braskereidfoss og bygde hus der. Vi bodde flere steder til vi kjøpte huset i Elverum der vi bor nå.
Jeg prøvde å få en jobb. Gikk og handlet og sparte nok til en bil. Jeg begynte da å handle med antikviteter. Fikk en fast kundekrets og har hatt faste kunder i alle år.
Kona mi er den som er mest glad i å farte, mens jeg liker å ta det litt mer med ro. Drømmen er ei hytte ved et lite tjern. Campingvogn har vi, det må vi jo bare. Vi bor mye i den og farter rundt hele sommeren.
Gutta mine liker heller ikke å farte. De er glade i musikk. Den ene er mye med meg, mens den andre er musiker. En er en skikkelig pappagutt, mens det andre er mammagutt.
Vi er vant fra fødselen av med å reise. Man blir preget av dette livet, men jeg tror ikke som så mange andre sier at det ligger i blodet. Det kommer an på hva man er vant med. Det var det livet de levde.
Når en gjør en inngripen i et liv og skal forandre det totalt, så blir folk ødelagt. Misjonen hadde egentlig ingen formell makt, men fikk makten av norske myndigheter. Hadde barnevernsnemnda gjort jobben sin hadde historien sett annerledes ut. Det vi strevde med var ikke holdningene fra folket i bygdene, de hadde som oftest ikke noen fiendtlig holdning. Det var myndighetspersoner som gjorde det vanskelig.
Gutta mine ble ikke oppfordret av moren til å få seg en utdanning. Hun mente de kunne klare seg brukbart for det. Dattera mi jobbet mye på restaurant og var veldig flink. Hun kunne tatt fagbrev, men hun er nå mor på heltid. En av gutta mine var veldig flink på skolen og kunne ha fortsatt, men han ble ikke motivert for det.
Det er fremdeles forskjell på reisende og fastboende. Vi lever av handel og vandel. Det er sjelden at noen tar en yrkesutdanning. Myndighetene burde satse på å utdanne folket. Den som ikke har en fagutdanning er morgendagens tapere.
Her i Elverum er det trivelig å bo, også for oss reisende. Da de vokste opp var gutta mine med på alt, idrett og musikk. Det er et godt sted for alle i dag, men for 12-13 år siden gikk politimesteren ut og advarte folk mot å ta imot omstreifere. I dag er det et godt sted å bo for alle. Det er ingen rasisme mot oss. I dag har Elverum hjerterom! Men våre nye landsmenn har nok større problemer.»