«Jeg er født på Nærstrand i Ryfylke i 1930. Der er jeg født og der ble jeg døpt. Vi reiste rundt i båt, bodde i naust og ble hundset for det vi var. Vi reiste fra mai til september hvis det lot seg gjøre, eller vi ventet til skolen sluttet i juni. Mamma og pappa prøvde alltid å få oss i hus før vi skulle begynne på skolen om høsten.

I søskenflokken var vi sju gutter og to jenter, og vi gikk alle på samme skole. På skolen ble vi ikke behandlet som de andre barna. Vi fikk aldri hjelp og vi satt alltid på siste benk. Jeg var liten og forstod ikke riktig det som skjedde. Hvorfor måtte læreren alltid gå forbi meg? Det var ikke lett å gå på skolen. Der var det så mye skjellsord at jeg stadig rømte fra skolen. Det ble derfor lite skolegang.

Om sommeren reiste vi rundt her på Vestlandet, men mest i Sogn. Det lengste jeg kan huske at vi reiste var til Askevoll i Sunnfjord. Jeg husker ikke så veldig mye av det, men jeg kan huske at vi var flere som reiste i lag. Det var ofte veldig koselig. Det var bål om kvelden og vi manglet aldri mat. Både mor og far gjorde så godt de kunne. Mor var flink med hendene og laget en masse flotte ting som man ikke skulle tro man skulle greie i en trang båt. Selv om det ikke var mye plass, var vi vant til å ta hensyn til hverandre så det gikk på et vis!

Mor sydde og lagde mat. Hun lærte oss renslighet. Det å vaske hendene etter vi hadde vært på toalettet og pusse tennene. Husker godt da jeg fikk min første tannkost! Vi hadde snille foreldre, selv om de kunne være strenge og vi slett ikke kunne gjøre som vi ville. Vi var jo som unger flest og trengte en oppstrammer i ny og ne. De ville at ungene skulle oppføre seg ordentlig. På skolen fikk vi alltid gode karakterer i oppførsel, om ikke annet. Vi oppførte oss jo også ordentlig på skolen fordi vi var redde for å bli sendt vekk. Mange reisende ble sendt vekk. Det ble vi også til slutt.

Jeg husker en gang da jeg hadde funnet et tau som jeg fant i et naust. Tauet var akkurat passe langt til å bruke som hoppetau. Da pappa så tauet spurte han meg hvor jeg hadde funnet det, 'I naustet vel', svarte jeg. 'Det er ikke ditt tau, du har ikke lov til å ta det'. 'Legg det tilbake', kommanderte han. Så måtte jeg legge tauet tilbake. Sånne ting lærte dem oss. Det kunne også være at en av brødrene mine hadde funnet noe spiker og en hammer i naustet. De måtte også legge disse tingene tilbake med en gang. Ærlighet var noe mine foreldre la vekt på.

Far var blikkenslager av første klasse og han var veldig flink til å lage takrenner, melkeholker, spann, bøtter og alt du kunne tenke deg av bruksgjenstander. Det var det vi først og fremst levde av. I tillegg hadde mamma handel i korga som hun gikk rundt med av og til. Hun var flink til å hekle og brodere, og solgte mange ting som hun hadde laget selv. Derfor er det ikke mange ting etter mamma. Når det var lite penger og pappa ikke hadde mye arbeid, så solgte hun gjerne av de tingene for å få penger til mat. Foreldrene mine var flinke til å klare seg sjøl.

Når mamma var ute og 'gikk med korga' på gårdene så var det vi to jentene som passet på de minste. Jeg husker at hun alltid sa før hun dro: 'nå må dere største passe på de små mens jeg er borte'. Pappa var jo der, men han satt og jobbet med tingene sine, så det å passe på de små var vår oppgave.

I oppveksten var romani, oppblandet med norsk, daglig tale. Mest brukte vi det når det var 'buroer' i nærheten som ikke skulle forstå oss! Jeg forstår fortsatt romani, men mange ting har blitt glemt med årene. Når jeg er sammen med Siggen, broren min, så kommer mange av de gamle ordene til meg igjen.

Det var veldig forskjell på stedene vi kom til. I Folkestad ble vi alltid tatt godt imot. Jeg husker at vi lekte med de barna vi traff der. Jeg husker et annet sted der det ikke var særlig hyggelig. Det var en 17. mai og jeg og søsteren min kunne vel ha vært en fem-seks år. Mamma hadde kledd på oss så godt hun kunne. Hun hadde til og med sydd nye kjoler til meg og søsteren min, og vi var veldig stolte. Da vi kom på land kom det en gjeng med unger og ropte til oss: «Splinterpakk, splinterpakk, kom dokker vekk». Så spyttet de etter oss. Dette sitter så det holder. Vi var splint for dem. De voksne stod og lo av barna sine. De synes det var festlig å endelig ha noen under skosålen å trå på!

Et annet sted kom en mann mot oss og ropte: 'Splinterpakk kom dere vekk herfra, sånt rekende fant skal vi ikke ha. Hvis dere ikke kommer dere av gårde så skal jeg kappe hodet av dere!'. Så kom han etter oss med en nyslipt øks på skuldrene. Vi sprang det vi kunne og gjemte oss bak naustene.

Jeg kan ikke huske hva det het der. Men jeg kan huske en annen plass; Brekke i Sogn. Der var folk veldig snille med oss. Den plassen ser jeg enda for meg, naustene og den fine sommeren. Det var så idyllisk! Andre steder kunne folk også være så snille som bare det. I naustene skulle vi ikke ligge, kunne de si: 'Det er bare å komme opp i husene!'. Noen ganger fikk vi til med ligge i bestestova deres. 

Mamma fortalte meg at den gangen hun skulle ha meg var hun nitten år, og jeg var hennes første barn. De var på Nærstrand i Ryfylke og mor ble sjuk bak en av hesjene. Der hadde hun lagt seg for at ingen skulle oppdage at hun var blitt sjuk. Heldigvis oppdaget Konstanse, en reisende dame som var med oss, henne slik at hun fikk skaffet hjelp. Det var hun som ordnet det slik at mamma fikk komme og føde i en stue der på Nærstrand. Jeg fikk bære navnet til Konstanse videre og hun var den som bar meg til dåpen. 

Konstanse og familien var greie folk å reise i lag med, og hun og mamma var veldig gode venner. Jeg har tanker om at en dag skal jeg og samboeren dra til Nærstrand og se dette stedet der jeg ble født. Det gleder jeg meg til! 

Fars slektninger var de som oftest reiste sammen med oss. En del ganger var også mors slektninger med. Blant mors slekt var det noen som både kunne spille litt på gitar og på trekkspill. Det var mye kjefting og krangling, men med en gang vi snudde oss så var det vonde glemt, og vi var like blide. Vi bar aldri nag til noen, selv ikke til bøndene som ofte kunne være stygge mot oss. Jeg kan ikke huske at noen tok til kniven. Det var nok mer vanlig da min mor var ung, før hun fikk barn. Da kunne det nok være en eller annen med kniv. Det var aldri nær noe dramatikk. Lite alkohol var det også. 

Tre av søsknene mine er født i Stavanger. En bror døde da han var 2-3 år, men vi fikk aldri vite hva han døde av. Han ble plutselig syk og foreldrene mine tok han til Rogaland sykehus, men der ville de ikke fortelle dødsårsaken. 

Når vi var i hus var mamma veldig flink. Hun bakte brød og laget kaker, vaska hus. Husker den gangen da vi fikk eget hus på Sotra. Da var det husvask to ganger i året. Tak og vegger skulle vaskes! Vi som er jenter har fått disse vanene etter mor og så har vi selv lært våre barn renslighet. De fleste reisende på denne tida var veldig renslige. Det kunne kanskje ikke virke sånn på buroene når de så hvor trangt vi bodde. Hele slekta mi er renslige og finslege mennesker.

Vi bodde mye hos min bestefar i Sunnfjord i Askevoll kommune. Han hadde et lite hus der. Tre andre av søsknene mine er født i Sunnfjord. Da bodde vi i et gammelt hus vi hadde fått leid.
Det huset mine foreldre senere fikk på Sotra var det 'Norsk Misjon for hjemløse' som skaffet oss. Mor trengte ikke være på Svanviken fordi hun kunne alt som trengtes. Da de fikk huset, bodde jeg i Høyanger.»

Om livet på skolehjem

«Det kom en tid da det ble vanskelig mellom foreldrene mine. Mor hadde gått lei og det ble ikke så greit der hjemme. De gikk fra hverandre og da ba direktøren for Norsk Misjon blant hjemløse (Bjørstad eller Lyngstad) om hjelp til å ta seg av barna. To av brødrene mine, Leif og Kåre på ni og tolv år, kom på fosterhjem i Valdres. Fosterforeldre hadde en revefarm og der hadde de det ikke godt. Der fikk de den samme maten som revene.

Min eldste bror fikk reise til sjøs. Der var han i alle år. Han hadde så lyst til å reise, men mamma ville ikke la ham dra. Jeg gjorde derfor noe som var ulovlig: jeg forfalsket underskriften hennes. Han var da seksten år og trengte en erklæring fra både mamma og pappa for å få lov til å dra. Pappa ville at han skulle komme seg ut; 'Gjør det du må', sa pappa, 'Få ham ut. Gutten har godt av det!' Da mor fikk greie på det fikk jeg en overhaling. 'Jeg kunne få deg anmeldt og fått deg satt i fengsel for å ha skrevet falsk erklæring!' sa hun. Jeg visste jo at det var galt, men bror min hadde så lyst til å dra ut. Han dro ut som dekksgutt, var ute i mange år og reiste for de store rederiene. Helt til han ble pensjonert,  jobbet han til sjøs.

Min søster fikk jobb hos noen folk på Sotra og var delvis hjemme. Hun klarte seg bra. Jeg ble sendt til Vernehjemmet Fredly på Klosteret. Bestyrerinnen het Ragnhild Koppervik. De var snille mot meg. Jeg fikk lov til å gå ærend om dagen og jeg fikk gode skussmål. Jeg ble også konfirmert der i 1946 – i domkirken. Jeg var fornøyd med å få lov til å gå ærend om dagen. Dette hadde kanskje vært et sted jeg kunne ha klart å være lenge, hvis det ikke hadde vært for at Misjonen lovte for mye. 

Å gå barnepleien eller sykepleien var mitt høyeste ønske. Lyngstad på Misjonen hadde lovet meg at jeg skulle få gå på skole. Da han døde og Bjørnstad tok over, så lovte han meg det samme, men løftene ble ikke holdt. Den dag i dag kan jeg ikke engang fylle ut papirer på en ordentlig måte og hvis jeg skal søke om noe må jeg ha hjelp til det. Jeg fikk nylig en erstatning på 60 000 kr for tapt skolegang. Jeg synes ikke dette er noe høyt beløp og jeg hadde forventet litt mer.

Det var på Klosteret (skolehjemmet) jeg begynte å rømme, fordi jeg så gjerne ville gå på skole og bli til noe. Jeg rømte også en gang senere da jeg var blitt sendt til Bærum skolehjem, fordi jeg var så lei dette piggtrådgjerdet rundt oss. 

Misjonen lovte meg utdanning, men det eneste vi gjorde på Klosteret var å jobbe, jobbe og jobbe. Der vasket vi klær og lærte å stryke tøy, fine skjorter, til og med prestekrager. Jeg liker å jobbe og arbeidet har alltid vært min store trøst, samtidig hadde jeg denne drømmen om å få en utdanning. Derfor begynte jeg å rømme. Jeg rømte fordi de løy for meg. De sa jeg skulle få begynne på barnepleien eller sykepleien. Jeg måtte bare ha alderen først, sa Lyngstad (man måtte være 18 år). Det han vel burde sagt, var at jeg burde tatt om igjen hele folkeskolen eller i det minste de siste to årene. For det jeg hadde av skolegang, var ikke mye.

Før jeg kom til Bærum skolehjem satt jeg åtte dager i kretsfengselet, fordi jeg var så fæl til å rømme. Jeg rømte fordi jeg følte at alt var så urettferdig. Den dagen jeg skulle til kretsfengselet kom politimannen som skulle følge meg fra der jeg var til forhør. Han sa til meg: «Konstanse, jeg vet at du ikke har gjort noe galt. Hvis du vil kan du stikke fra meg. Jeg skal ikke springe etter deg». Jeg tenkte i mitt stille sinn 'Er dette noe du sier fordi at jeg skal rømme enda en gang?'. 'Nei', sa jeg 'Nå er det nok. Nå orker jeg ikke dette livet lenger. Å flykte ut i skogen og gjemme meg der. Nå vil jeg reise dit de sender meg'. Da bestemte jeg meg for at det skulle bli slutt på det livet der. Det å gjemme seg og å bli jaget.

Så fikk jeg dårlige nerver. Jeg satt i kretsfengselet i åtte dager. Det er nok for en 17-åring. Jeg sa til meg selv: 'Kjære Gud hvorfor skal jeg sitte der? Jeg har ikke gjort noko gale'. Dette har forfulgt meg hele livet. Jeg hadde skjønt det hvis jeg hadde gått rundt og stjålet og ført et forferdelig liv, men det eneste jeg ønsket var å få gå på skole. Jeg ville noe med livet mitt. Etterpå har jeg skjønt at det var galt å rømme sånn, men det var en slags desperasjon, tror jeg. Du skulle bare jobbe, jobbe og jobbe. 

Så ble jeg sendt til Bærum skolehjem. Der var det både en barneavdeling og en voksenavdeling. Jeg kom først til barneavdelingen. Det var kjekt fordi jeg kunne passe på de andre barna. Så ble jeg flyttet over til den andre avdelingen og jeg begynte å lengte veldig hjem. Da bodde foreldrene mine på Sotra og hadde fått eget hus. 

Jeg fylte 17 år det året jeg ble sendt til Bærum skolehjem. Det ble kalt skolehjem, men jeg fikk aldri noen undervisning der. Der var det også bare jobbing og jeg satt for det meste ved veven. Der hadde de noe de kalte planskifting. Først var det tre måneder på kjøkkenet, så veven i tre måneder etc. Det gikk jo greit lenge, selv om det ofte var hardt, for jeg har alltid vært et arbeidsomt menneske. Vi fikk aldri betalt for denne jobben og jeg fortsatte med å være gratis arbeidskraft.

Til slutt synes jeg det fikk være nok og jeg rømte fra Bærum skolehjem sammen med ei jente fra Hønefoss som het Solveig. Vi gikk på Kaffistova i Storgata 28 og spurte om vi kunne få oss jobb. Vi var ærlige og fortalte bestyrerinnen der hvem vi var og hvor vi kom fra. Hun ga oss jobb på kjøkkenet og ga oss et lite rom på baksiden der vi hadde hver vår seng. En dag som Solveig skulle rydde av bordet, satt en av jentene som nettopp hadde blitt utskrevet fra hjemmet der. Hun rapporterte oss til bestyrerinnen på barnehjemmet. 

Bestyreren på skolehjemmet og politiet kom da og hentet oss vekk fra arbeidet. Bestyrerinnen på Kaffistova prøvde å få dem vekk fra dette og hun sa: 'La nå disse jentene være. De har vært så snille og har ikke vært ute en eneste kveld. Kan de ikke få lov til å jobbe som andre jenter? De er jo så flinke!' Vi hadde jo ikke tort å gå noe sted mens vi var der, ikke engang på kino fordi vi var så redde for å bli oppdaget. Men bestyrerinnens protester hjalp ikke. 

Så ble vi igjen sendt til Bærum skolehjem, men det skjedde ikke uten basketak. Solveig fauk nemlig på dem og gjorde en forferdelig motstand. Den behandlingen den jenta fikk glemmer jeg aldri. Ta det med ro Solveig, sa jeg. Det nytter ikke. Hvis du gjør motstand kommer det bare enda mer politi og alt blir så leit. De fikk henne inn i bilen. Hun ble slått. Ikke av politiet, men av bestyreren på barnehjemmet. Jeg vet ikke hvordan det skjedde, om han slo henne i nesa eller hva. Kjolen hennes så ut som den var dyppet i blod. Så ble hun satt ned i cella. 

Meg satte de inne på et rom og der måtte jeg sitte i tre uker. Til frokost fikk jeg to skiver med skrapet smør på og et blekk-krus med havresuppe. Jeg måtte bo på ett rom i en gammel trebygning med gitter for vinduene. Jeg hadde en toalettbøtte i en emaljebøtte. Jeg lå der og tenkte. Hva om det blir brann - da brenner huset ned som en fyrstikkeske, og jeg sitter her innestengt og med gitter for vinduene. Det var forferdelig. Der fikk jeg mine nerver ødelagt enda mer. I dag kan jeg ikke gå inn i en heis alene fordi det virker for innestengt. Jeg har vent meg til å gå inn i heisen når det er andre folk der, men alene, det går ikke 

Misjonen jobbet mot oss og ikke for oss. Det var det de gjorde hele tiden. Presteskapet var verst de løy for deg og fortalte at du skulle få gå på skolen, mens du i virkeligheten bare måtte jobbe og jobbe. Jeg var på Bærum skolehjem til den høsten jeg fylte 18 år. Da fikk jeg lov til å reise. Jeg måtte sy alt utstyret mitt selv før jeg dro; kåpe, kjole, skjørt og en bluse. Så reiste jeg hjem til mor på Sotra. Mor og far var igjen sammen og hadde det bra.»

Voksenliv 

«I 1952 giftet jeg meg for første gangen. Vi fikk tre flotte barn sammen. Jeg traff ham i jobben. Han var ikke av reisende slekt. Allerede da jeg og søsteren min var 10-12 år og drev og lekte så sa vi at når vi vokste opp og stiftet familie, så skulle ikke ungene våre reise. For vi visste hva det var å reise, og vi ville ikke at ungene våre skulle oppleve dette. Ikke fordi vi på noen måte var skamfulle av å reise, men på grunn av dette livet. For det var ikke alltid godt å reise. Det var et hardt liv. 

Jeg har alltid vært ærlig der jeg har jobbet slik at jeg har kunnet komme igjen. Jeg har hatt jobb og vært ute i arbeidslivet i mange år. Jeg var ansatt i 15 år i NSB. Det var en god arbeidsplass. Søsteren min var der enda lenger - i hele 20 år. Etter disse årene ble jeg uføretrygdet, men etter at barna kom ut av redet synes jeg det var for lite å bare være hjemme, så jeg har en liten vaskejobb ved siden av for å komme meg litt ut. 

Nå for tiden reiser jo alle. Her i traktene drar folk ut med båtene sine. Nå lever alle av oss søsknene på land, men vi tar en tur iblant om sommeren. Så snart våren kommer, så kommer dette suget. Jeg vet ikke hva vi lengter ut til, men vi har en lengsel i oss. Vi kjenner denne dragningen. Det kommer jeg nok alltid til å ha, ungene mine har det på samme måte. Det ligger i naturen. De forteller meg at det er noe spesielt som skjer på våren: 'Det er nåkko vi har lyst til, mamma, men vi vet ikke ka det e'. Det må jo være denne utferdstrangen!»