«Jeg er født på land i Fitjar kommune i Eigersund den 14. april 1953 på en øy ved Fitjar i Stord. Vi var seks søsken, men to døde. Den minste var bare seks måneder gammel, mens den andre broren min døde på Svanviken. Jeg har en søster som er født i 1957 (Gunnhild) en bror som er født i 1948 (John) og en tredje bror som er født i 1967 (Rune). Foreldrene mine var begge av båtreisende slekt. Ruth Pettersen er moren min, og Rasmus Pettersen er min far. Mor er født i 1925 og far i 1932.
Min far drev med takrenner, mens mor drev med småhandel og solgte engros, duker og lignende. Hun kjøpte engros av Beiring i Tønsberg.
Vi reiste hele året, sommer som vinter. Det var flott å vokse opp i båt om sommeren. Søsteren min ble til og med født om bord, i Bømlo. Moren min fikk ikke lov å komme inn til noen, så vi måtte få jordmoren om bord. Da vi kom i skolealder, ble det lite skolegang. Søster min og eldstebroren har gått noen år, men jeg var bare på skole noen måneder på Svanviken. Jeg kan regne litt, men jeg kan ikke skrive. Da jeg var 15 år, dro vi til Svanviken. Dette var i 1968, og min far var vel rundt 36 år. Vi ble tunget til å dra dit, ellers ville vi barna bli tatt. Misjonen var etter oss og Sigrid Løken var innom båten vår to ganger. Folk som kjente oss, fulgte henne dit.
Vi kom med hurtigrute fra Bergen til Molde. Husker at det var om vinteren og at Myhre tok imot oss. Han var bisk han, han var ikke god den karen. Han var rene, skjære sadisten. Husker en episode med min tante og onkel. Han hadde plaget dem en hel natt en gang det ikke var strøkent i huset deres. Ungene hadde sittet på gulvet og lekt med noen leker, mens han mente at alt skulle være strøkent.
Myhre var bestyrer i to år mens vi var der, så kom Agnar Austvik. Mor mi kjente han igjen fra hjemtraktene sine, Tysnes i Hordaland. Han ble så paff for mor min kjente han igjen fra den gangen hun var jente. Austvik var ikke fullt så gale som Myhre, men han var også fra Misjonen. Da vi kom til Svanviken måtte vi skrive under på en femårskontrakt, men jeg vet ellers ikke mye om hva kontrakten forteller.»
«Eikrem var husmor og hun kom ved 11-12 tiden før middag hver eneste dag for å kontrollere alle husene. Far måtte jobbe, men han orket ikke å jobbe for han lengta så ut. Det var tvang, vet du. Min far ble tvunget til å ta uføretrygd på Svanviken. På slutten av perioden på Svanviken måtte han legge seg inn på Opdal forbi Molde. Hvis han ikke hadde gjort det så ville han ikke fått reise fra Svanviken. Han var egentlig ikke syk. Han døde bare for noen år siden av prostatakreft. Den gangen var han sterk som en hest. Legene på sykehuset lurte på hvorfor en frisk mann skulle legges inn der. Han var da i 40 årene.
Vi barn fikk ikke den friheten vi var vant med på Svanviken. Vi måtte være inne til bestemte tider, og klokken 11 skulle alle være stille. Hvis vi ikke oppførte oss bra, kunne vi få tomtestraff. Da fikk vi ikke gå utenom tomta. Det kunne gå dager og hele uker. Hvis Myhre så at noen gikk utenom tomta så kom han. Han bodde jo slik at han kunne følge med på alle husene. Nå står det jo bare ett av de gamle husene igjen. Det er nummer åtte. Nå har de bygget opp igjen de andre husene.
Jeg gikk et halvt år på Eide skole. Etterpå skulle jeg gå på skole på Svanviken, men det ble det ikke noe av. Det var bare kjefting. Du ble så motløs av det at du ville ingen ting. Det var mye mobbing i de seks månedene jeg var på Eide skole. Jeg måtte alltid forsvare broren min. For han tok alltid igjen da han ble plaget.
Ettersom jeg var såpass stor (over konfirmasjonsalder) så ble jeg satt i arbeid etter dette. I papirene mine står det at jeg hadde tatt de skolene jeg skulle ta, på seks måneder. Det var bare løgn i de papirene. Jeg jobbet i fjøsene, på jordene og i høyonna hesjet jeg.
Husmoren passet på at alt var på stell, at alt var rent og ryddig. Hun bodde slik at hun kunne stå i vinduet sitt å se på at alt gikk riktig for seg.
Vi hadde ikke lov å snakke romanispråket og damene skulle ikke ha langt hår. Det var tabu det. Mor mi hadde så langt hår at hun kunne sitte på det. Hoseth plagde mi mor så mange ganger på grunn av det lange håret, og til slutt klippet mor seg. Jeg husker at moren min hadde så langt og fint hår. Jeg kan fortsatt se henne, den dag i dag, hvordan de lange flettene hennes så ut når vi lå på bakken. Du skulle heller ikke ha noen løs lomme. Det var heller ikke lov. Det var lover for alt.
Midt i leiren stod badehuset. Der var det dusjer og badstua. Det var obligatorisk å dusje der hver lørdag. Hoseth var med damene når de dusjet, mens Myhre var i lag med mennene. Hoseth skulle forklare damene hvordan de skulle vaske seg, mens Myhre gjorde det samme med mennene. Vi var jo sjenerte, men Myhre gikk rundt og valset der både med unge og voksne. Da jeg var på Svanviken igjen for to år siden var badet vekk.»
«Min bror Gunnar, som var født i 1955, døde på Svanviken. Han ble dårlig, men ble liggende syk i ukesvis på en benk i stua, men ble nektet lege. Mamma spurte om å få lege da han ble syk, men Myhre mente at han bare var lat. Det var ikke tale om at han skulle få lege. Myhre var jo sjef og han bestemte alt. Til slutt kom han til lege i Eide, men det var et forferdelig himla liv før vi fikk lege til ham. Da han omsider fikk lege var han så svak at far måtte bære ham. Mor mi så at han bare ble sykere og sykere.
Han ble så sendt til sykehuset i Kristiansund. Mamma besøkte ham på sykehuset. Husker en gang da mamma og jeg dro for å besøke Gunnar på sykehuset, da fikk vi refs av Myhre fordi moren min hadde dratt på sykehuset uten å spørre ham først. Myhre stod ved porten og ventet, og han laget «et himla liv» fordi mamma hadde tatt meg med.
Gunnar døde på Rikshospitalet i 1969, av nyresvikt. Min mor fikk beskjed om at hun måtte komme før han døde, men hun kom for sent. Da hun kom til sykehuset, var han allerede død. Dette var i 1969 og han var 13 år. Gunnar ble gravlagt ved Eide kirke.
Et barn skal da vel ikke dø av nyresvikt, spør jeg meg selv. Jeg tror de ikke gjorde noe for ham, men bare lot ham dø fordi han var av reisende slekt.»
«Familien min var på Svanviken i fire år. I 1970-71 ble jeg vekksendt til Bergfløtt i Lier, mens resten av familien ble igjen til 1972. Jeg ble tvangsendt. Jeg fikk ikke fortsette å være på Svanviken fordi jeg «ikke lydde». De ville at jeg skulle gå på voksenopplæringen, men det ville ikke jeg, for der var jo Myhre lærer. Min mor gikk der bare for å få fred. Hun kunne ikke lese og skrive og lærte det heller ikke der. Under slike forhold så lærer du ikke.
Bergfløtt var jo et alkoholikersted for voksne menn, og ikke et sted for barn. Der var det helt grusomt. Jeg gjorde opprør, og jeg ble ikke lenge der. Der var det sånn at hvis du protesterte der så kom de med tabletter til deg, så jeg rømte. Jeg loffa. Gikk hele Drammensveien nedover inntil Oslo. Jeg hadde damebalsam som jeg gikk på Karl Johan og solgte slik at jeg fikk nok penger til å ta toget. Jeg hadde en tante i Fredrikstad som het Louise Pettersen, var der noen dager. Så hadde jeg en annen onkel og tante i Hølen som hadde blitt bosatt i Moss etter Svanviken. Da fikk jeg greie på at Sigrid Løken lette etter meg, så jeg gjemte meg. Hun spurte søskenbarnet mitt, Sigurd, om han visste hvor jeg var. Da sa han at det visste han, men at han ikke ville si det til henne. Etter at jeg hadde vært hos onkelen og tanta min en stund, dro jeg til Siggen og kona hans til Kristiansand. Der var vi en god stund. Så dro jeg til Stavanger, til tanta mi, Olfine Pettersen. Vi hadde mye slekt der. Mange av barna til tanta mi der ble tatt like etter at de ble født. Hun var søstera til mor. De tre eldste ble sendt til Vailsenhuset i Stavanger.
Så reiste jeg opp til Svanviken igjen. Mine foreldre skulle da bli bosatt i 1972.»
«Familien min ble bosatt i Bømlo. Da reiste hele familien dit. Vi fikk ikke selv velge hvor vi ville bo. Huset lå i utmarka. Du kunne se det ene huset til naboen langt borte, så vidt. Sauene gikk langs huset. De hadde prøvd å stenge sauene ute, men de hadde gått inn og ut av kjelleren.
Det var ikke innlagt vann. Det ble bygd toalett og bad lenge etterpå. Det var en fra Misjonen som så etter oss, som passet på. En kontrollør. Han het Olav Gåsland. Han skulle se at alt gikk greit for seg. At vi oppførte oss skikkelig. Vi følte vel ikke at han skulle hjelpe oss. Vi måtte passe oss for rotter, det yrte av dem oppe på loftet, så vi måtte ha hagla klar.
Etter de ble bosatt måtte de klare seg med min fars uføretrygd og barnetrygd. Det gikk på et vis. Mange ganger hadde vi ikke penger til mat. Det gikk heldigvis an å krite varer på kolonialen (handelsstedet). Foreldrene mine handlet litt når de var ute om sommeren, men de handlet ikke på Bømlo.
Jeg var 19 år da familien min ble bosatt. Jeg var ikke lenge på Bømlo. Jeg jobbet mange år på en Sildeoljefabrikk. Jeg har jobbet mange plasser. Først reiste jeg ut til sjøs en to til tre år.
Jeg likte godt jobben min i Sildeoljefabrikken. Jeg var operatør der. Kjørte fabrikken. Jeg har en del maskinistkurs. Jeg har også vært truckfører. Jeg måtte samle alt i hodet ettersom jeg ikke kunne lese. Fikk ta det muntlig. Det var lite voksenopplæringskurs den gangen, så jeg fikk ikke gå noen kurs for å lese og skrive. Den eneste muligheten hadde vært å begynne i 1. klasse og det gikk jo ikke.
Jeg har jobbet i over 30 år. Den siste jobben jeg hadde var på en Sildeoljefabrikk på Karmøy. Der var jeg i 15 år (Karmsund fiskeri). Det var mye kveld og helgearbeid. Ofte hadde jeg en ukes avspasering mellom skiftene. Fabrikken skulle jo gå hele tiden for å tjene penger. Det var greie folk der.
Jeg bodde i brakker på arbeidsplassen, en slags hybel. Der bodde du gratis. Jeg reiste så ut et par år og fikk en ny jobb på land det siste stedet jeg jobbet. Jobbet vel 12 år det siste stedet jeg jobbet. Da ble det nedlagt, og alle ble oppsagt. Jeg hadde hus i Åkra. Jeg var da gift. Jeg har to jenter som er voksne nå og er gift. Jeg giftet meg i 1989, men ble skilt fra det ekteskapet. Jentene er født i 1982. Jeg giftet meg igjen, med Nina for fem år siden.
Jeg er nå uføretrygdet. Jeg var på Nav i Bergen og de sa det ikke var jobb til meg ettersom jeg var såpass oppe i årene. Jeg var lei av å gå etter klokka. Jeg sa derfor opp jobben min. Gikk så et år på ledighetstrygd, så attføring, så gikk jeg over på uføretrygd. Jeg har ganske høy pensjon i dag fordi jeg har jobbet så mye. Men jeg har ikke så store krav og penger er ikke alt.
Mine barn er ikke redde for å si hvor de kommer fra. Det vet alle de er i lag med. På Karmøy ble du godtatt for den du var.»