«Jeg er født i båt i Østre Mæland kommune i Lillesand. Da jeg var nesten fem år ble vi tvunget til Svanviken arbeidskoloni på Nordmøre. Bjørnstad fra Misjonen kom til båten og fortalte mine foreldre at enten flytter dere til Svanviken arbeidskoloni eller vi tar barna fra dere!
Den 12. desember 1953 dro vi til Svanviken. Da vi kom til Svanviken ble vi bedt om å bade i det som populært ble kalt avlusningen av kolonistene (de som bodde der). Moren min var veldig renslig og vi hadde ikke lus, men på Svanviken regnet man med at alle måtte avluses før oppholdet.
«På skolen begynte hverdagen. Første klasse gikk rimelig greit, selv om det var veldig strengt. Jeg hadde en snill lærer som het Danbolt. Da var det for det meste salmesang og pianospill. Vi var bare 8-9 unger om gangen på Svanviken. Første til tredje klasse gikk i lag og fjerde, femte, sjette og sjuende gikk i lag.»
«Vi var innmeldt i Eide skole, men ingen der kontrollerte hva som foregikk. Problemene på skolen startet da Knut Myhre begynte. Han var prest og var først lærer, så bestyrer på Svanviken. Myhre er den verste som noensinne har vært på Svanviken. Hadde du gjort ti regnestykker og ett var galt, så måtte du stå i skammekroken. Det hendte barn falt i gulvet av utmattelse etter å ha stått der en evighet. Da hadde han en egen teknikk med å få fisket dem opp igjen. Jeg husker særlig en gang. Da tok han så hardt i ei jente og skrek så stygt til henne at hun både tisset og bæsjet på seg i redsel. Det glemmer jeg aldri.»
«Etter å ha vært fem og et halvt år på Svanviken så fikk vi et lite hus i Nittedal, langt unna slekta. Å begynne på skole i Nittedal, der du kunne gjøre som du ville, gikk over stokk og stein for meg. På grunn av skulking og nasking ble jeg som 14-åring plassert på Rostad skolehjem i Nord-Trøndelag. Etter dette fulgte en vill ungdomstid.
Jeg hadde ulike jobber i mellomtiden, og prøvde også å ta opp igjen det reisende livet. Jeg havnet til slutt i fengsel. Da jeg kom ut derfra traff jeg Doris. Hun ble med barn og vi ønsket derfor hjelp til å få et sted å bo. Vi dro til Nittedal sosialkontor, men der ble vi henvist til Misjonen.
Vi reiste da inn til Misjonens hovedkontor. Der fortalte de oss at vi kunne få utdanning hvis vi dro til Svanviken. Mye var forandret på Svanviken. Det var ikke mer arbeid på gardsbruket. Ingen åpnet lenger brevene vi fikk. Vi fikk også lov til å reise ut i bygda. Alle de strenge reglene var borte, men fortsatt ble Svanviken drevet av Norsk misjon blant hjemløse. Fortsatt ble unger tatt fra foreldrene. Mødreklubben eksisterte, og holdningene til de reisende var de samme; 'De vet ikke bedre'.
Vi reiste fra Svanviken rett før jul i 1975. Svanviken fortsatte å eksistere helt fram til 1989 og Misjonen fikk bevilgninger helt til 1991. Vi kom til Svanviken for å få utdanning, men det var lite vi fikk ut av det. Det vi møtte på Svanviken var en barnehagementalitet og de tre årene vi var der var fullstendig bortkastede!»